Etter skytingen ved London Pub er utenforskapet som skeiv blitt tydeligere. Det er vanskelig ikke å legge merke til det. Hvis du er skeiv, så føles det å kysse kjæresten sin på gata plutselig som en protest. En kamp, noe politisk. Og det er helt ufrivillig. Noe alle skeive kastes inn i, uansett hva det er vi ønsker.
Når ble det politikk å ha menneskerettigheter? Når ble det å elske og å være seg selv, forbundet med frykt?
Kort tid etter Oslo Pride-skytingen ble det skrevet flere kommentarer om at skeive og allierte burde legge energien sin et annet sted. Nå var det nok følelser og ønsker om forandring. Det var jo bare to som døde, og det fantes da viktigere ting å bry seg med. Krigen i Ukraina, for eksempel.
Som om mennesker ikke er komplekse nok til å ha medfølelse for flere grupper. Som om vi ikke kan brenne for mer enn én sak av gangen. Som om verdens tragedier ikke også henger sammen.
Uansett om det dreier seg om krig, pandemi, miljøkatastrofer eller statlige kutt: Alle typer kriser gir et hardere samfunnsklima, som igjen øker marginaliserte gruppers sårbarhet. Som mennesker må vi bli enige om at alle mennesker er like mye verdt hvis vi skal kunne være i stand til å skape et samfunn der vi lever i harmoni med hverandre.
:quality(70)/cloudfront-eu-central-1.images.arcpublishing.com/mentormedier/3KUZ2FNQXRARXLTKAOZV3WXPBA.jpg)
Det handler ikke om isolerte hendelser. Det handler ikke om å la disse hendelsene konkurrere med hverandre. Idet vi begynner å skylde på hverandre, glemmer vi å kritisere de strukturene som øker alles utsatthet. Enten det er i Ukraina eller på London Pub.
Det handler om grunnleggende verdier og menneskesyn.
Ikke lenge etter Pride-skytingen, skjer det igjen. Denne gangen er det en hvalross som blir skutt på. Jeg skroller igjennom innlegg etter innlegg på sosiale medier. Men det er noe som skurrer. Jeg sammenligner den enorme mediedekningen Freya har fått, med drapene i sommer.
[ Sigrid Bonde Tusvik: Jeg har flyskrekk. Men det er verdt det ]
Jeg stiller spørsmålet: Kan heterofile forholde seg mer til en skutt hvalross enn til en skutt skeiv? Og jeg lurer i så fall på hvorfor?
Jeg er ikke uberørt av Freyas død. Hun er jo på mange måter et symbol på menneskets uvilje mot å tilpasse seg naturen, og hvordan vi langsomt forandrer andre arters levevilkår. Men den oppmerksomheten Freya får kan likestilles med den som rettes mot en TikTok-video av en søt kattunge.
En slik video kritiserer ikke at verden styrer mot miljø- og klimakollaps. Tvert imot er Freya, ironisk nok, en distraksjon fra våre virkelige problemer.
Uansett hvilken av sommerens skytinger vi engasjerer oss i, så er ingen av dem enkeltstående tilfeller. De er en del av en sammenheng.
Den beste framgangsmåten for å redde en art er å beskytte området der arten lever. Hvalrossen lever i store flokker ved kysten av arktiske øyer og på isen rundt Nordpolen. Hvorvidt vi verner Freya i Oslo eller ikke, er irrelevant for artens overlevelse.
Problemet er ikke engasjementet rundt hvalrossen som art. Menneskers utnyttelse av jordkloden er en samfunnskrise som det er viktig å diskutere. Problemet er heller ikke fraværet av kamp for marginaliserte gruppers rett til å være seg selv. Selv om jeg ville blitt glad om de som forsvarer en hvalross også forsvarer en skeiv person.
[ – Det første folk legger merke til, er at jeg er 97 cm høy ]
Problemet er at mennesker som sympatiserer med Freya ikke kjemper for utrydningstruede arters overlevelse.
Reaksjonene etter at Freya ble skutt kan sammenlignes med Pride-skytingen. Igjen har massene valgt å lukke øynene for en samfunnskrise, og i stedet møte den som en isolert hendelse.
For uansett hvilken av sommerens skytinger vi engasjerer oss i, så er ingen av dem enkeltstående tilfeller. De er en del av en sammenheng, en årsak og en virkning, der vi alle på en måte kan ansvarliggjøres.
Uansett om jeg er skeiv eller hvalross, så vil jeg aldri bli noens søte kattunge.