Mandag 15. august var det ett år siden norske styrker i hui og hast forlot Afghanistan og Taliban gjenerobret makten i landet. Etter over 20 år med krigføring i landet etterlot vi et krigsherjet land med døren vidåpen for Taliban.
Krigen i Afghanistan har vært lang, kostbar og upopulær på hjemmebane i de fleste land som har deltatt. Den har heller ikke vært mye populær blant befolkningen i Afghanistan. Siden 2001 har i underkant av 175.000 mennesker mistet livet i konflikten, hvorav minst 47.000 sivile.
Taliban har lovet et mildere regime, men dette har så langt vært tomme ord mens de gjeninnfører lover og forskrifter som minner om terrorveldet de styrte på 1990-tallet. Kvinners rettigheter er sterkt svekket, jenter får ikke gå på skole og etniske og religiøse minoriteter lever i frykt for sine liv.
[ — I fjor ville jeg blitt kidnappet av den samme fyren som jeg nå kunne intervjue til boka ]
:quality(70)/cloudfront-eu-central-1.images.arcpublishing.com/mentormedier/Q5GT5OJIEVDFFOOXMRMDLVDAAY.jpg)
I tillegg står Afghanistan i en dyp humanitær krise: FN har anslått at så mye som 97 prosent av landets befolkning lever under fattigdomsgrensa og advarer om sultkatastrofe. Anslagsvis 24 millioner mennesker trenger nødhjelp.
Flere afghanske aktivister, særlig kvinner, ble evakuert til Norge i kaoset som oppsto sommeren 2021. Nå vurderer mange av dem å reise herfra. De føler seg ikke godt nok ivaretatt til å fortsette sitt arbeid for landet sitt.
At Norge har en streng og usolidarisk asyl- og flyktningpolitikk er ikke noe nytt, men at vår regjering ikke makter å se at dette er ressurssterke mennesker som kjemper en viktig kamp mot Taliban og for Afghanistan, er uforståelig for meg.
Norge må gjøre mer for å støtte afghaneres kamp mot Taliban både i og utenfor Afghanistan.
Jeg har lenge vært i kontakt med representanter for afghanske tolker som jobbet for de norske styrkene i Afghanistan. Mennesker som ofret livene sine med det norske flagget på brystet. Mange av dem bor i Norge, da det ikke er trygt for dem i Afghanistan.
De uttrykker bekymring på vegne av familiemedlemmer i Afghanistan som nå lever i fare. Taliban er kjent for å forfølge familiene til de som har samarbeidet eller arbeidet for utenlandske styrker. Tolkenes sak møter dessverre stengte dører her hjemme, både fra Utenriksdepartementet og tidligere arbeidsgiver Forsvarsdepartementet.
[ Debatt: Vil du ha kommunisme? Nei? Så hold kjeft ]
Nå er situasjonen alvorlig og det er viktig at vi bidrar mer til å hjelpe den afghanske befolkningen.
Situasjonen for de mange lokalt ansatte ved den norske ambassaden i Kabul er også håpløs. Her har norske myndigheter laget et kunstig skille mellom dem som jobbet for Norge før 31.12.2014, det vil si i perioden med Resolute Support Mission.
De som jobbet for Norge etter denne datoen har fått hjelp, mens de som jobbet for Norge før denne datoen er blitt overlatt til seg selv. Det er helt ulogisk at ambassadeansatte fra før 2014 skal nektes beskyttelse av Norge fordi NATO byttet navn på krigsoperasjonen dette året.
Det er ingen sammenheng mellom navnebyttet og de ambassadeansattes behov for og rett til beskyttelse.
Rødt har gjentatte ganger det siste året forsøkt å sette lys på hvor viktig det er at Norge tar et større ansvar når det gjelder Afghanistan og det afghanske folk – og særlig afghanere i Norge. I våres foreslo jeg på vegne av Rødt å stanse alle tvangsreturer av asylsøkere tilbake til Afghanistan inntil situasjonen i landet har bedret seg.
[ Strømprisen skulle jo bare noen øre opp. Ingen snakket om samkjørte priser med Europa ]
På tross av støtte fra SV, MDG og Pasientfokus, fikk vi ingen støtte fra øvrige opposisjonspartier eller regjeringa. Dette til tross for at Afghanistan er et av verdens farligste land å bo i, klemt mellom Talibans terrorisering og en voksende hungersnød.
FNs høykommissær for flyktninger er tydelig og klar i sin tale: – Ikke tvangsreturner mennesker tilbake til Afghanistan før sikkerheten, rettsikkerheten og menneskerettighetssituasjonen forbedres nok til at trygge returer kan skje.
Norge og flere andre krigførende land i Afghanistan har et særlig ansvar for situasjonen i landet, også etter at vi trakk oss ut i fjor. Nå er situasjonen alvorlig og det er viktig at vi bidrar mer til å hjelpe den afghanske befolkningen.