Salman Rushdies roman «The Satanic Verses» (1988) er en tredelt fortelling som problematiserer ideen om enkle, rene og totale sannheter. Fortellingene er adskilt av tid, geografi og perspektiv, men alle dreier seg om hvordan verden kan tolkes og preges av religiøse forestillinger.
Generelle og prinsipielle perspektiver på den menneskelige natur blir satt opp mot dynamiske relasjoner, gjensidig påvirkning, og utveksling av ideer. Romanens tematikk strekker seg videre, ut over religionens rammer for vår forståelse av verden og vår plass i den: Hvordan formes vårt selvbilde og vår vilje av møtet med verden? Hvordan påvirkes verden av våre allerede eksisterende oppfatninger?
Én av de tre fortellingene behandler mytestoffet rundt profeten Muhammeds påståtte møte med Djevelen. Romanens fiksjonelle Muhammed er en kompleks karakter, under omstendigheter han bare delvis selv forstår, i sin samtids språklige, kulturelle og politiske kontekst.
Fortellingen bærer ingen preg av religiøs forkynnelse eller historiske kontroverser. Den er en leken, fantasifull og rent fiksjonell refleksjon over allmennmenneskelige trekk, og kretser rundt spørsmål som er like gamle som romansjangeren selv.
Det sjiamuslimske prestestyret i virkelighetens Iran mislikte imidlertid fremstillingen av en sammensatt, søkende, og ikke minst påvirkelig profet. De fryktet at en slik fremstilling kunne føre til at folk stilte spørsmål ved deres religiøse, kulturelle og politiske hegemoni. Den 14. februar 1989 utstedte ayatollah Khomeini en religiøs dom – en fatwa – som bannlyste boken, og dømte forfatteren og hans medarbeidere til døden.
Dommen vakte internasjonal oppsikt, men fikk svært begrensede politiske konsekvenser. Rushdie derimot, måtte gå under jorden og levde fra da av i skjul og med konstant politibeskyttelse.
I Norge fikk saken fornyet oppmerksomhet da Rushdies norske forlegger ble utsatt for et attentatforsøk i 1994. William Nygaard ble skutt med tre geværkuler av kaliber 44, utenfor sitt hjem i Dagaliveien i Oslo. Forbrytelsen ble aldri oppklart, men en rekke spor peker mot den iranske ambassaden.
Alt tyder på en sammenheng mellom attentatet og Nygaards publisering av «Sataniske vers» på norsk. Tre år tidligere ble bokens japanske oversetter, Hitoshi Igarashi, myrdet. Den italienske oversetteren Ettore Capriolo ble angrepet med kniv samme år, men overlevde. I 1993 ble et tyrkisk hotell brent ned under en litteraturfestival. Den tyrkiske oversetteren Aziz Nesin overlevde, men trettisju andre mennesker omkom.
Fredag fikk saken en sørgelig fornyet aktualitet, da Rushdie ble overfalt med kniv under et litteraturarrangement i Chautauqua, New York. I skrivende stund er hans helsetilstand fortsatt uavklart. Den siktede 24-åringens motiv også, selv om hans mor mandag kveld uttalte at sønnen ble mer religiøs og innesluttet etter et besøk hos sin far i Libanon i 2018.
De som mener de har funnet det store svaret, den endelige løsningen, tar alltid og nødvendigvis feil.
Mange trodde at trusselen mot forfatteren var over nå, trettifire år etter utgivelsen av «The Satanic Verses». I løpet av tiden som har gått, har verden forandret seg på godt og vondt, men kontroverser rundt ytringsfrihetens rammer og vilkår er fremdeles på dagsorden.
Mens jeg går og venter og håper på nyheten om at poeten, satirikeren og den ufrivillige aktivisten Rushdie vil komme fra det i god behold, kjenner jeg at vi i høyeste grad fortsatt trenger ham, trenger alle de som roper, hvisker og skriver på veggen, de som vet og husker på vegne av oss alle, at vi, og alt vi er, er mer, flere, og mer mangfoldige, enn det noen av oss noen gang riktig kan begripe.
At ideen om det entydige, adskilte og upåvirkede er for banal, for svak til å romme oss alle. Og at de som mener de har funnet det store svaret, den endelige løsningen, alltid og nødvendigvis tar feil.