Om kort tid skal nye kull med elever strømme inn på skoler i Oslo, klare for å begynne på reisen gjennom det norske skolesystemet. I elevmassene finnes det et drøss med ulike elever, som starter på skolen med ulike forutsetninger for å gjøre det bra.
Disse elevene trenger en skole som klarer å tilpasse seg til deres behov. Her svikter den norske skolen i dag.
Under dagens regjering styres skolen ut fra en tanke om at alle skal lære de samme tingene, på samme måte, til samme tid. De sier de ønsker en styrket fellesskole der alle får like muligheter. Men en skole som er lik for alle, kan aldri gi like muligheter.
Baksiden av medaljen i den norske fellesskolen, er at undervisningen formes etter en gjennomsnittselev som ikke eksisterer. De med et høyt faglig nivå dras ned, mens de med lærevansker faller bakpå.
Ofte diskuteres det hvordan vi skal skape en skole som klarer å tilpasse seg hver enkelt elev. Det er enkelt å hvile seg på begrepet om «tilpasset opplæring» når man skal løse alle problemene i norsk skole. For med tilpasset opplæring vil alle elever få nøyaktig den opplæringen de trenger. Likevel er det ikke alltid like begripelig hva som legges i det.
Baksiden av medaljen i den norske fellesskolen, er at undervisningen formes etter en gjennomsnittselev som ikke eksisterer.
Det er ikke alltid forutsetningene som følger med dem hjemmefra som definerer hvorvidt elevene klarer å prestere bra. Ofte er det hvorvidt skolen de går på evner å tilpasse seg deres behov. Da er det avgjørende at både skolen og lærerne har verktøyene og ressursene til å gjøre denne jobben.
[ Er PISA-testene på vei ut? ]
Norge har fått til noe bra. Skolen klarer å løfte de aller fleste elevene til et nivå som er «godt nok». Dette er et fint utgangspunkt for en god skole, men det er likevel vesentlig at skolen i tillegg faktisk evner å tilpasse opplæringen til hver enkelt elevs behov og ønsker.
Noen av verktøyene for dette finnes allerede, men er lite kjent blant elever og lærere.
Det er godt kjent at elever som får mer valgfrihet i skolen, ofte får økt motivasjon og lærelyst. Etter fullføringsreformen som Venstre la fram i regjering, får elevene mulighet til å ta fag over lengre tid hvis de trenger det, eller færre fag av gangen om det skulle være nødvendig.
Dette er likevel tiltak som i størst grad blir brukt sent i ungdomsskolen eller i videregående opplæring, men som er vel så viktig i de tidlige fasene av skoleløpet.
Tiltak som forsering, nivåinndeling og talentsatsinger er avgjørende for å sikre at lærerne får alle de verktøyene de trenger for å løfte opp elevene i skolen. Like viktig er det å sørge for at de lærerne som ansettes i skolen har god nok kompetanse.
I det legger vi ikke bare at de har et gitt antall studiepoeng, eller x antall timer på skolebenken. Det handler også om forståelse for hvordan deres atferd påvirker elevenes prestasjoner.
Tall fra PISA-undersøkelsen som gjennomføres hvert tredje år, har i flere år konstatert at norske lærere har lave forventninger til elevene sine. Dette gjelder særlig guttene i grunnskolen, som i flere undersøkelser kommer ut som «taperne» i den skolen.
Norsk forskning viser at forventningene som lærerne tar med seg inn i klasserommet, preger prestasjonene til elevene deres sterkt. Særlig når de er unge.
Dette gjenspeiles når gutter presterer dårligere enn jenter på fysiske vurderinger som presentasjoner og skrivedager, men bedre på standardiserte og anonyme prøver. Det er avgjørende at vi skjønner forskjellene mellom elevene, og hvilke deler av systemet som jobber mot dem.
Det er umulig å lage en skole der alle elever opplever mestring, hvis vi ikke spiller på lag med dem. Norsk skole har altfor lenge vært styrt ovenfra, med sterke føringer fra både etater og skoleledere. Vi vet at elever motiveres mer av en skolehverdag de selv har vært med å forme, og derfor er det essensielt at elevmedvirkning, valgfrihet og metodefrihet står sentralt i skolen.
[ Et eget rom ]
Reell tilpasset opplæring forutsetter metodefrihet for lærere, en fullstappet verktøykasse av ressurser de kan benytte seg av og en tett dialog med hver enkelt elev. Så lenge Arbeiderpartiet og Senterpartiet sitter med makta, forblir dette bare en fjern drøm.
For mantraet om «like muligheter» holder ikke vann, all den tid de ser på skolen som noe som skal være likt for alle.
Man sier at selv en ødelagt klokke viser rett tid to ganger i døgnet. Den standardiserte undervisningen passer nok et fåtall som tilfeldigvis lærer på den måten, men da gjenstår det likevel et drøss med elever som faller utenfor.
Hvis vi skal klare å skape en skole hvor alle elever opplever mestring, må vi tørre å tenke nytt, vi må tørre å gi handlingsrom til lærere og vi må lytte til de som skolen tross alt er til for, nemlig elevene.