Uhørte strømpriser i Norge – uhørt både som «ikke hørt eller opplevd før» og som urimelig, forkastelig – skyldes ikke et sammentreff av uheldige omstendigheter i 2022.
Tidshorisonten må være en helt annen hvis vi skal begripe hva som skjer, noe som gjør det lettere å ta grep, å gripe inn.
Gjennom over hundre år er mange av våre elver og fosser blitt regulert for å omgjøre vannets kraft til elektrisk kraft. For å gjøre denne kraften til et nasjonalt samfunnsgode, måtte elvereguleringen også reguleres, da med lover og regler. Både ingeniørkunst og politisk vilje og verdier var nødvendig – og er det fortsatt.
Dette har vært en av de mest sentrale sakene i norsk politisk historie siden slutten av 1800-tallet. Uten politiske grep nesten helt fra begynnelsen av vannkrafteventyret ville ikke relativt lave elpriser vært noe vi etter hvert opplevde som naturlig.
Men nå skal vi liksom voksenopplæres til å godta svært høye og stadig svingende priser som det virkelig «naturlige» og helst følge strømprisen minutt for minutt på en app. Men dette er en overflate-gimmick i forhold til hva det dreier seg om.
[ Når det går inflasjon i inflasjonen og kapitalistene kan berike seg på krisa ]
Samme type overflateretorikk som når høye strømpriser forsvares med at vi må være solidariske med Europa. Som om det skulle være begrunnelsen for et villet system med innebygd fare for bisarre utslag.
Da vi fikk de første konsesjonslovene – altså at staten kunne sette vilkår for utbygging – på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet, var det mye politisk uenighet og ulike motiver.
Mange hadde fått sjokkopplevelser da manglende lovregulering gjorde at fosser og elver plutselig ble gjenstand for oppkjøp – både for næringsmessig utbygging og spekulasjon, både av norsk og utenlandsk kapital.
Høyremannen Francis Hagerup, kjent både som jurist og to ganger statsminister, trakk i en odelstingsdebatt om konsesjonsloven i 1906 opp en bakgrunn (som ikke alltid ble nevnt) for å begrunne behovet for lovregulering: Norge hadde privat eiendomsrett til vassdrag, mens de fleste andre land anerkjente vassdragene som offentlige.
Allerede da sto nasjonal råderett over egne naturressurser sentralt.
Da den nye energiloven kom i 1990, var det ikke på grunn av en krise eller folks sjokkopplevelser med produksjon og salg av strøm. Det var en del konkrete forhold mange mente burde forbedres, og det ble utredet og utredet.
Det spesielle var likevel at utstrakt grad av markedsøkonomi ble løsningen. For å si det med artikkelen om denne loven i Store Norske Leksikon: Norge var blant landene som gikk lengst i liberalisering og frislipp av elektrisitetsomsetningen, sammen med Storbritannia og New Zealand.
[ Når skal vi egentlig begynne å spare på strømmen? ]
Hvorfor Norge i teten her?
Senere kom de nye utenlandskablene, som ikke var en nødvendig konsekvens av energiloven. Men når de først var der, og med de avtaler som ble inngått, og i dagens europeiske situasjon, slår energilovens liberalistiske prinsipper brutalt ut for norske forbrukere og industri.
EU- og EØS-retten, som Norge er underkastet, gjør det med sine «energimarkedspakker» enda vanskeligere å gjennomføre en strømpolitikk til beste for oss som bor i dette landet.
Et av problemene med utstrakt liberalisering og samtidig en overgang fra et vesentlig norsk marked til et europeisk fellesmarked, er at de økonomiske «frihetene» beskyttes av det jeg vil kalle blekksprut-juss.
Jeg har en uggen følelse av at problemene med strømprisen nå skal gjøres til sosialpolitikk. Det vil si; beholde markedstenkningen, men hjelpe dem som strever hardest.
Fornuftige tiltak kan lett måtte gi tapt for en juridisk fangarm. Dersom arbeidsomme jurister løser én slik floke, er det alltid en annen fangarm som ligger klar.
Og blir det altfor truende, kan lov- og regelkomplottet gjøre som blekkspruten når den føler seg truet: Tømme blekksekken og gjemme seg i skyen av blekk – slik at politikere som liker å ha velfylt verktøykasse i viktige saker, føler at verktøykassa er «fake».
Jeg innrømmer at handlingslammelsen til Støre og hans Ap/Sp-regjering kanskje delvis skyldes dette. De er redde for å tråkke feil juridisk, derfor løftene om utredninger mens de «følger nøye med». Men jeg tror ikke det er den viktigste forklaringen.
Den er nok dessverre heller at de er blitt så liberalistiske i sin tenkning at de ikke ser noe dramatisk i den overgangen til markedsøkonomi på et nytt område som skjedde med energiloven i 1990.
[ Tillitsreformen er bra og kan gi et bedre politi, men vi trenger langsiktighet ]
Sosialdemokrati betyr alltid en eller annen form for sameksistens mellom markedsøkonomi og begrensning av hvor markedets «lover» skal gjelde. Men statens lover og regler skal ikke bare være regulering av markedet så det kan fungere «fritt» – slik økonomiske liberalister ønsker – de skal også være en demokratisk motvekt der det trengs.
Kanskje kan sjokket over utviklingen i strømmarkedet være det som nå får mange nok til å sette spørsmålstegn ved markedstenkningens dominans i nyere norsk kraftpolitikk.
Og da håper vi på politikere som innrømmer at det er dette som er grunnproblemet, og som på en troverdig måte sier de skal gjøre det de er i stand til (og litt mer enn de trodde var mulig i går) for å slå inn på en annen vei, slik man gjorde i Norge da konsesjonslovene kom.
Selv om blekksprutene nok er større og vanskeligere å hanskes med nå.
[ Det er høst, og høysesong for å føle seg mislykka ]
Derfor må alle eksperter og jurister som har med dette å gjøre, få en klar politisk marsjordre om å finne måter å ta herredømmet over kraftpolitikken tilbake fra «markedet».
Eller vil vi virkelig ha det slik som Sintefs forskningsleder uttrykte det i Dagsnytt 18 den 29. juli: «Kraftselskapene har som oppdrag å tjene penger på kraften.» Hun sa ikke «samfunnsoppdrag», det ville kanskje ha vært for provoserende.
Bør de ikke snart få omdefinert oppdraget sitt? Og da ikke bare i hyggelige oppfordringer om å være litt sosiale og spare litt mer på vannet, men som bindende vedtak?
Jeg har en uggen følelse av at problemene med strømprisen nå skal gjøres til sosialpolitikk. Det vil si; beholde markedstenkningen, men hjelpe dem som strever hardest.
Ja, gjøre store deler av befolkningen til el-sosialklienter.
Da tror jeg Støre & Co. har forregnet seg når det gjelder den politiske sprengkraften som denne saken har.