Hvis du ikke klarer å løsrive deg og reise vekk. Det klarer ikke jeg og de fleste jeg kjenner. Vi er som pokerspillere som har gått inn med altfor mye penger før siste kortet vender i Texas Hold’em. Nå må vi stå løpet ut.
Når man er bundet til masta på et lag som styrer mot bunnen med to poeng siden mai, så er det tungt. Man får en følelse av at tabloidene skriver mer om Vålerenga når det går dårlig. Det er tyn fra kollegaer og sympati – eller tyn – fra venner og kjente. Folk spør «hva skjer med Vålenga a?». Så skal man liksom stå og prøve å redegjøre for hvorfor skipet ser ut til å lekke vann i alle ender.
[ Aperopet: Hva vil vi huske 2022 for? ]
På banen ser vi et lag som har mistet selvtillit. Det er ikke dårlige spillere, men de kjører seg fast, tør ikke utfordre, tar dårlige valg. Også ender det med 0–1 etter en corner imot. Også kommer KBK på besøk. Kristiansund BK, et lag som har vært skikkelig seige de siste åra og som vi alltid sliter mot. Nå ligger de på bånn, med ett poeng. Taper vi den også, da er det virkelig katastrofe, og vi går inn i sommerferien med ragnarok hengende over oss.
Første omgang så ikke bra ut heller. Det var det samme gamle. Vi skulle visst spille baller i bakrommet til KBK. Med unøyaktige avleveringer og tilsynelatende manglende ferdigheter til å utnytte det lille vi hadde. Med litt uflaks kunne vi liggi under til pause.
Men denne gangen ble det annerledes. Henrik Udahl kommer inn med en enorm mentalitet og jager alt og alle, og presser fram en feil hos keeperen til Kristiansund. Plutselig leder vi. Vi LEDER! Og da løsner det for resten. KBK blir usikre, mens Vålerenga kjører over dem med angrep på angrep. 2–0 Layouni. Også 3–0 Udahl. Igjen etter nok en svak inngripen fra en usikker målvakt.
[ Udahl etter målene som senket KBK: – Akkurat så deilig som det så ut som ]
Det er akkurat som at gutta plutselig klarte å bryte den ekle forbannelsen, den dårlige mojoen som gjør at ting føles som det går i sirup. Og at uansett hvor mye man løper og hvor hardt man jobber – for det gjør de åpenbart – så bare. funker det ikke. Tre poeng er deiligst når du har ryggen mot veggen. Det er noe av det diggeste i verden, og gjør at jeg ikke kan begripe hvorfor folk tiltrekkes av lag som PSG og Manchester City. Hvor det bare er potensiell skuffelse, og ingen opptur.
Plutselig er første omgang glemt. Det er enorm lettelse. I stedet for å gå inn i ferien på direkte nedrykk og tap mot det dårligste laget i serien, så er det tegn til liv.
Også begynner man å tenke på om man kanskje skal ta den turen til Sarpsborg likevel. Så viser det seg at Østblokka har satt opp egne busser fra Øst på søndag, og at det er ledige plasser på bortefeltet.
Bli med du og da vel?
Supporterkollektivet Aperopet skriver i Dagsavisen hver fredag
Hold deg oppdatert. Få Oslosportens nyhetsbrev fra Dagsavisen!
[ «Redningsmannen Vålerenga sårt trenger kan allerede være på plass» ]