Debatt

Smygende omveltninger

Velferdsstaten er ikke lenger en utjevnende kraft i samfunnet.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

I løpet av de siste 30 årene har den nyliberale økonomiske og politiske epoken skapt økende forskjeller i Norge og mindre velferd for store grupper.

Ressurser og makt er systematisk blitt omfordelt fra fellesskapet til den økonomiske og finansielle eliten. Velferdsstaten har gjennom nedskjæringer, privatiseringer og uregulert jakt på fortjeneste sluttet å være en utjevnende kraft i samfunnet.

Vi har alle merket endringene, men vi har vel tenkt at hvert enkelt tiltak ikke har vært så farlig, og kanskje at det også har sneket seg inn en følelse av maktesløshet i forhold til politiske prosesser.

Nå er det gått for langt med markedsliberalismen. Nå ser vi de store samfunnsendringene som er skjedd, som ikke bare går på økende økonomiske forskjeller, men også på en ukontrollert sentralisering.

I kjølvannet av disse smygende endringene er det skapt et nytt politisk landskap. De politiske og økonomiske blodårene som skal opprettholde et levende demokrati, er blitt så fulle av fett og spesialinteresser at samfunnets livgivende sirkulasjon av ideer, nytenking, handlekraft og talent blir blokkert.

Trygve Tamburstuen

Det har ikke manglet på faresignaler. Maktutredningen i 2003 konkluderte blant annet med at:

  • Politikken var på retrett – markedet og byråkratiet vant makt på bekostning av demokratiet.
  • Staten var blitt den store kapitalisten, men uten å ha en klar strategi for hva kapitalen skulle brukes til, bortsett fra avsetningene til og uttakene fra Oljefondet. Staten er altså en passiv eier uten en målrettet strategi, ref. kraftmarkedet der Statnett og Statkraft ikke lenger er samfunnsinstitusjoner, men rene profittmaskiner. Virkemidlene er sauset inn i institusjoner (Forskningsrådet, Innovasjon Norge m.v.) som er blitt så store og generelle at de ikke makter å inneha den faglige spisskompetansen som er nødvendig hvis de – ved hjelp av samfunnets risikokapital – skal skape framtidas muligheter. En aktiv og bevisst næringspolitikk forutsetter bruk av spesifikke virkemidler som er tilpasset den utvikling en politisk vil oppnå.
  • Rettsorganene overtar politikken. I særlig grad gjelder dette vår nesegruse aksept av EU-forordninger gjennom EØS-avtalen. Alle EU-land har en mye mer kritisk tolkning av EUs regelverk i forhold til sine nasjonale særinteresser og foretar tilpasninger innenfor det mulighetsrommet som avtalen gir.

Jeg er tilhenger av et sterkt og samlet Europa, men det må alltid finnes en balanse mellom å ivareta nasjonale hensyn og hensynet til andre. Norsk vannkrafts uforbeholdne innlemmelse i et europeisk frimarked for energi er et grelt eksempel på hvordan balansen vipper i feil retning.

  • Det er skapt et nytt klassesamfunn. Utdanningssystemet har ikke lyktes med å unngå at sosiale utfordringer reproduseres fra en generasjon til den neste.

Dette var altså i 2003. Disse endringene har selvsagt bare fortsatt og forsterket seg.

I 2008 kom finanskrisen som viste hvor ufullkommen markedsliberalismen er. Krisen var skapt av stadig økonomiske dereguleringer. Men dessverre ble de fleste av erfaringene med hvorfor finanskrisen kom, glemt veldig fort.

En markant borgerlig regjering i Norge fra 2013 til 2021 har selvsagt bare forsterket forskjellene og sentraliseringen.

Et klart flertall av velgerne trodde etter valget i 2021 at vi ville få en mer radikal politikk, der regjeringen ville utfordre markedskreftene på helt sentrale områder: Innen økonomisk politikk, boligpolitikk, distriktspolitikk, sosialpolitikk osv.

Dessverre har grepene så langt vært slappe. Gudmund Hernes har sagt at ny politikk er mer av det gamle. Vi vet at sosialdemokratisk økonomisk politikk fungerte svært godt i perioden fra 1945 til slutten av 1980-tallet.

Det var et tett samspill mellom en sterk, aktiv og kompetent stat, partene i arbeidslivet, og markedet. Ingenting tilsier at en slik politikk ikke er anvendelig for dagens situasjon.

Maktfordelingen i samfunnet må vippes tilbake til en større grad av balanse mellom politikken og markedet. Markedskreftene må utfordres på de områdene hvor vi ser at svake grupper taper mer og mer.

Politikk er å ville, som Olof Palme sa det. Vi må ville mer, på vegne av de store gruppene i samfunnet som taper mer og mer i forhold til de som tilhører «Rikistan».

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen

Mer fra: Debatt