De utskjelte naboene

• Dette er et svar på kommentaren «Tiden leger ikke alle sår»

Hege Ulsteins kommentar i Dagsavisen 18. juni kan ikke stå uimotsagt. Noen må ta til orde for de utskjelte naboene til Utøyakaia og minnestedet. Derfor skrev jeg boken «Naboene. 22. juli og tiden etter».

Ulstein skriver at naboer ønsket minnestedet på en rasteplass oppe ved E16. Det er feil. Ingen har ønsket minnestedet på en rasteplass. Det ligger riktignok en rasteplass ved E16, men «Utsikten» ligger tohundre meter lenger ned og med utsikt over Utøya. Avkjørselen ville vært fra E16, men plassen ble aldri utredet. Et av argumentene var at avkjørselen ville bli for dyr. Det er spesielt med tanke på at totalkostnadene på et minnested i Hole nå har kostet nærmere en milliard.

Ulstein har rett i at «Memory Wound» på Sørbråten ble stoppet. Men hvorfor? Flere av de sivile hjelperne ville fått dette midt i fjeset i hjemmet sitt.

Jeg synes ikke det er rart de protesterte.

[ – Det har til tider vært en tøff prosess. Men endelig er minnesmerket på plass ]

Ulstein skriver:

«I løpet av de elleve årene som er gått, har det ikke manglet på harde ord. I boka «Naboene» av Anne-Britt Harsem, der flere av de argeste motstanderne mot minnestedet er intervjuet, dannes et bilde av hensynsløse og utakknemlige aktører i AUF, på Utøya, i stat og kommune, som overkjører fortvilte naboer som blir tvunget til å bo tett ved et evig traumatiserende minnested. Noen har valgt å flytte.»

Ingen har valgt å flytte. Noen har vært tvunget til det. Deres psykiske helsetilstand har vært så alvorlig at de er presset ut av egne hjem. Det er prisen de har måttet betale for at vi kan reise til Utstranda og det nye minnestedet.

Det mest alvorlige i kommentaren til Ulstein er når hun refererer fra boken «Ingen mann er en øy» av Jørgen Frydnes, medlem av Den norske nobelkomiteen og daglig leder av Utøya AS. Hun skriver:

«Det er lett å gi Frydnes rett i at vi i mediene har underspilt holdningene til den lille, harde kjernen av minnestedsmotstandere, holdninger han beskriver slik: «De baserer seg på et sammensurium av konspirasjonsteorier rundt minnestedsprosessene. Det er ingen vits i å påpeke ovenfor dem at det er en regjering bestående av Høyre og FrP som har vært ansvarlig, for i deres øyne er det uansett Arbeiderpartiet som står bak. Slik de mener Arbeiderpartiet står bak alt annet negativt i landet vårt, ikke minst innvandringen.»

Dette er Frydnes’ ord og tydeligvis også Ulsteins mening. Jeg er dypt uenig. Å protestere mot minnestedet er en demokratisk rett. Det må være lov å protestere uten å bli hengt ut, kalt konspirasjonsteoretiker eller høyreekstremist.

Ingen bestrider at det var tverrpolitisk enighet om minnestedet.

[ Allerede høsten 2011 fikk AUF-ere høre at folk nå var «lei av 22. juli» ]

Min erfaring med naboene er en annen enn bildet media gir. Jeg kjente ingen av de fra før. De kontaktet heller ikke meg, jeg kontaktet dem. Jeg ønsket å forstå hvorfor de ikke ønsket et minnested på Utøyakaia. Resultatet ble en bok basert på dokumenterte fakta og over førti timer med samtaler jeg har arkivert på lydfiler.

I disse samtalene har de klart å åpne seg for meg og sette ord på tanker og følelser. Ingen av dem har noen gang trukket frem politikk. Jeg aner ikke hva som er deres politiske ståsted, de har ikke diskutert Arbeiderpartiet, og de har aldri nevnt innvandring. Det vi har snakket om er hvilke opplevelser de hadde 22. juli, veien videre og hvordan de har det i dag. Samtlige har ett ønske, nemlig å gå videre i livet. Så langt har det vært vanskelig.

Nærmeste nabo har hatt Statsbygg fem meter fra husveggen de siste par årene. Statsbygg har pæla over tretten meter inn på eiendommen deres. Det bor tre generasjoner på gården. Alle var aktive i redningsarbeidet 22. juli. Flere av de sliter. En går i behandling.

De blir ikke friskere av å bli hengt ut i media.

Jeg vil legge til at alle har uttrykt fortvilelse over de som ikke ble reddet. De har mye omsorg for de etterlatte og poengtert at de er positive til et minnested, det er plasseringen som har vært problemet.

Ulstein kunne valgt å utvise omsorg, i stedet demoniserer hun en liten gruppe mennesker. Jeg oppfordrer generelt til pressens Vær Varsom-plakat, og etterlyser til slutt ordene fra landets ledere om at alle skulle ivaretas.