Skoleårets siste uke er lagt bak oss. Da barna gikk ut av skolegården og vinket farvel til læreren, vinket også Pride-flagget til dem fra skolens flaggstang. Jeg så flagget, og jeg kjente tårene presse på. Det tyknet i halsen. Jeg trakk pusten dypt, tok barnet mitt i hånden, og gikk hjem. Trygg i vissheten om at her på skolen er hun velkommen.
Her kan hun være seg selv.
For et halvt års tid siden begynte barnet mitt, som er født gutt, på eget initiativ å omtale seg som jente. Jeg ble satt ut. Var ikke dette altfor tidlig å ta stilling til? Hvordan kan et barn på 6 år vite om hen er gutt eller jente? Holder det ikke å bare være barn? Vi lot det gå litt tid. Kanskje jeg innerst inne håpet at det ville gå over av seg selv. For det ville jo være det enkleste, for oss alle?
Det gikk ikke over. Tvert imot, det ble tydeligere. Og inni oss foreldre raste spørsmålene: Har vi gjort noe feil? Og hva er riktig å gjøre nå? Skal vi anerkjenne det barnet vårt forteller oss, eller vil vi da forsterke noe som kanskje egentlig bare er et innfall, en fantasi?
Så ble jeg en morgen vekket av et barn som hadde tegnet et nytt navneskilt til rommet sitt. Med sitt selvvalgte navn, i store, fargerike bokstaver. Jeg skjønte at jeg måtte skru av tankespinnet, og faktisk lytte. Barnet mitt ropte etter anerkjennelse, etter å bli sett, og få være seg selv.
Det var på tide å ønske henne velkommen.
[ Kommentar: Det er noen steder du kan være sikker på at Pride ikke har nådd inn ]
Da barnet mitt så kom ut i verden som seg selv, fikk vi reaksjoner over hele spekteret fra kondolanser til gratulasjoner. Noen synes synd på oss fordi de frykter barnet vårt vil få et vanskelig liv. Andre forteller oss hvor heldige vi er som har et unikt og selvstendig barn, som er trygg på hvem hun er, også når det bryter med hvem omverdenen tenker at hun burde være.
Selv føler jeg på begge deler og hele spekteret imellom. På den ene siden, en frykt for hva fremtiden vil bringe, hvilke valg vi må ta, hvordan hun vil bli møtt av andre. Og samtidig – en dyp takknemlighet for at jeg fikk æren av å få et barn som utfordrer meg, lærer meg nye ting og åpner øynene mine for at verden ikke alltid er som man tror.
Å være mamma til et barn som så synlig og tydelig bryter med normen for hva samfunnet forventer, er å gå konstant i alarmberedskap. Jeg er hele tiden på vakt, klar til å møte andres blikk og kommentarer. Mitt barn kan i møte med andre vekke undring, skepsis, frykt og raseri – bare ved å være seg selv.
Da jeg skulle snakke med skolen om barnet mitt, var jeg i full beredskap.
Jeg var rustet, jeg var forberedt, og jeg var så redd at jeg var kvalm. Hvordan ville de håndtere dette? Jeg kunne raskt puste ut. Læreren beklaget at dette temaet kunne hun ikke så mye om, men forsikret meg om at hun skulle gjøre alt hun kunne for at barnet skulle ha det bra på skolen. Hun ringte Rosa Kompetanse for å få råd om hvordan de kunne snakke om det i klasserommet, og forklarte det deretter enkelt for barna. Og barna, de ser samme klassekamerat som før, og leker sammen som før. Barn og voksne øver seg på det nye navnet. Så enkelt kan det være.
[ Erling Lae har hatt sitt livs tøffeste vinter: – Det kunne gått så veldig galt (+) ]
Hva vil jeg oppnå med å dele dette? Jeg ønsker å gi et svar til alle dem som er bekymret for at Pride «inntar skolegården». Som frykter at det å snakke om kjønnsmangfold i skolen vil skape forvirring, så tvil eller betyr å tre en ideologi ned over hodene på barn.
Det er alltid viktig med et kritisk blikk og debatt rundt utvikling i samfunnet, men for meg som lever midt i debattens skuddlinje føler jeg at diskusjonene blir abstrakte og virkelighetsfjerne. For realiteten er jo at barn i skolen er mangfoldige.
Barn i enhver klasse, på enhver skole, kan ha foreldre eller andre i familien som er skeive. De kan selv føle på å bli forelsket i en av samme kjønn, at rammene for kjønnsuttrykk er for trange, eller at kjønnsidentiteten de er født inn i og rett og slett oppleves helt feil. Å erfare tidlig at dette er noe man kan snakke om, heller enn å skamme seg over og måtte skjule, gjør barna bedre rustet til å forstå seg selv, hverandre og samfunnet de lever i.
Jeg vet ikke hva fremtiden vil bringe for barnet mitt. Jeg vet ikke hvem hun vil være om fem år, eller hvilken verden hun da vil leve i. Men jeg vet dette: Når regnbueflagget heises på skolen, roper det ut til henne at hun er velkommen, som den hun er, akkurat nå.
- Dagsavisen kjenner til skribentens identitet.