Regjeringen forbereder nå melding til Stortinget med sine anbefalinger for hvordan fiskekvotene skal fordeles i fremtiden. Fiskeressursene tilhører fellesskapet og fordelingen er av fundamental interesse for kystens næringsliv.
Til forskjell fra reguleringer av fiskeindustri og annen næringsvirksomhet står myndighetene helt fritt til å fatte vedtak om fangstingen fordi EØS-avtalen ikke inkluderer fiske og fangst. Best kvotefordeling får vi når det bestemmes politisk og ikke av markedet som nå.
Fiskereguleringer er komplisert for de uinnvidde. Kvotemeldingen må derfor skrives i et språk som vanlige folk kan skjønne og forstå konsekvensene av. Dette gjelder ikke minst for fiskerne selv som blir stilt ovenfor et vanskelig valg om hvordan de skal tilpasse seg de tilgjengelige kvotene og fiskeindustrien som henter sitt råstoffgrunnlag fra fisken som landes. Hvordan kvotene fordeles får også direkte betydning for arbeidsplasser i kystkommunene som etter loven skal tilgodesees ved fordeling.
[ Norge opprettholder kvoten for havets Ferrari ]
Nå har regjeringen en god mulighet til å rette opp de skjevheter som Riksrevisjonenen har avdekket. Der ble det påvist store avvik mellom fiskerilovgivningens målsettinger og fiskerimyndighetenes fordelingspraksis – spesielt hensynet til arbeidsplasser i kystkommunene som har hatt en stigende negativ trend.
Årsaken til dette knytter seg særlig til at myndighetene i stor grad har overlatt fordelingen av kvoter til enkeltfartøy til kjøp og salg mellom rederier. I tillegg har myndighetene gitt de mest pengesterke rederiene anledning til å kjøpe opp og slå sammen kvoter fra fartøy som trekkes ut av fiske – såkalte strukturkvoter.
Strukturkvoter ble innført i 2003. Ordningen var omtvistet fra første stund ved at det tillot en fisker som hadde fått tildelt en kvote gratis fra staten å selge den til en annen fisker. Fiskeren som kjøper kvoten ble gitt anledningen til å disponere den i 25 år. Kjøpesummen kunne avskrives skattemessig på lik linje med andre driftsmidler. Forenklet kan dette sies å være lånte kvoter med utløpsdato. Ordningens formål var å fordele Norges årlige fiskekvoter på færre båter slik at lønnsomheten per fartøy skulle økes.
[ – De tar kun det beste og kaster resten ]
De kommende årene fram mot 2032 skal disse lånte kvotene etter det opprinnelige opplegget tilbakeføres. I utgangspunktet skulle tilbakeføringen skje til den fartøygruppen i kystfiskeflåten som kvotene ble tatt fra. Det store dilemmaet som har oppstått i løpet av utleietiden, er at svært mange av de som har kjøpt/leid strukturkvotene, har fisket dem på båter som de har bygd betydelig større enn de båtene som avga kvotene.
:quality(70)/cloudfront-eu-central-1.images.arcpublishing.com/mentormedier/EVEQDTMVIZENJLM5DMGP5P77NQ.jpg)
Tidligere ble en kystfiskebåt definert til å være under 28 meter. Etter strukturkvotepolitikken ble innført, ble denne maksimums lengdegrensen opphevet og erstattet med et mål for størrelsen på fartøyets lasterom. I praksis har derfor størsteparten av strukturkvotene over tid blitt flyttet fra mindre fartøy med tilknytning til mindre fiskerikommuner og opp til fartøy opp til 55 meter ( «Storkyst») som i stor grad er sentralisert til noe få større fiskehavner på kysten. Dersom opprinnelig plan følges, vil denne Storkyst-gruppen måtte gi fra seg kvoter til fartøygrupper av en mindre størrelse. Dette vil medføre at fartøygruppen Storkyst vil få et mye lavere kvotegrunnlag til fordeling pr. fartøy. Betalingsviljen hos de som valgte å strukturere har vært høy og banklånene har blitt ditto høye. De aktørene som sitter på slike lån, har med støtte fra sine organisasjoner presset på for at den opprinnelige tilbakeføringsavtalen ikke skal følges. Dette kravet hadde også betydelig støtte fra den forrige regjeringen. Så det store spørsmålet er: Hva gjør myndighetene nå? Hvis en går tilbake på de avtalene som har vært inngått om at kvotetildelingene har vært midlertidig og skal tilbakeføres, mister vel de fleste respekten for myndighetens styringeevne. Det bekrefter at det er kapitalkreftene som styrer uansett.
[ MDG mener Oslofjorden er verst i Norge ]
Kystfiskeflåten under 28 meter må få tilbakeført kvoteandelene som i dag er overført fartøy over 28 meter. Dette kan gi muligheter for nyetableringer innenfor kystfiskeflåten tilpasset de mindre kystsamfunnenes behov. Den ledige fangstkapasiteten i fartøygruppen over 28 meter som oppstår ved tilbakeføring av kvoter til den mindre kystflåten, bør kunne kompensere kvotetapet ved kvoteoverføringer til den øvrige havfiskeflåten for eksempel fra de leveringspliktige trålerne som bonuskvoter med regionale leveringsforpliktelser.
De fiskerne som valgte å fortsette sitt fiske på sin opprinnelige grunnkvote fra før 2003 uten å strukturere, har også tapt fangstmuligheter. Tidligere fikk et årlig kvotetillegg i form av en ordning som ble kalt «overregulering». Dette er kvoter som ble hentet fra inaktive fiskere som ble fordelt til de mest effektive fartøyene. Dette kunne de første årene etter 2003 utgjøre så mye som 40 prosent tillegg. Pga. raskt økende strukturering gikk overreguleringen raskt ned til bare 5 prosent. Dette fangsttapet ble delvis kompensert ved at 20 prosent av strukturkvotene fra de fartøy som ble kjøpt ut av fisket, ble tilbakeført til de gjenværende fartøyer i den fartøygruppen de ble hentet fra.
Mye står på spill for mange og det er ikke bare fiskerne som berøres. Kvotepolitikken har betydelig påvirkning på hvordan fisken fiskes, hvordan den blir behandlet som råstoff for fisketilvirkning i kystsamfunnene og øvrig fiskeindustri med bearbeiding.
[ Norske og russiske forskere ønsker å møtes for å snakke om fisk ]
Selv om tilbakeføringen av strukturkvotene gjelder kystflåten, griper den så mye inn samfunnsøkonomisk at andre greiner av næringa må involveres, så som pelagisk fiske/kvoter, andre arter enn torsk, leveringspliktige trålkvoter, etc.
Nordnorske kystsamfunn opplever generelt en avfolking. Jo lenger nord på kysten vi kommer, desto tydeligere blir det. Det største verdiskapingspotensialet vi har i nord, er i sjømatnæringa som er helt avhengig av tilgang på kvoter og fangstfordeling. Om vi skal berge kystbosettingen, sier det seg selv at vanlige folk i større grad må bry seg om og følge med på hvordan den politiske styringen av kvotene skjer i praksis, på vegne av det norske folk i fellesskap.