Debatt

Akademias løsarbeidere

Universitets- og høyskolesektoren har et urimelig stort antall midlertidig ansatte. Hvem tør å si ifra hvis konsekvensen blir at karrieren ryker?

An employee works at the new state-of the-art DNA laboratory of the International Commission on Missing Persons, in The Hague, on October 24, 2017. / AFP PHOTO / ANP / Sander Koning / Netherlands OUT
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Universitets- og høyskolesektoren har et urimelig stort antall midlertidig ansatte. Problemet har vært kjent i mange år. Til slutt ble omfanget så stort at Kunnskapsdepartementet nærmest beordret sektoren til å redusere antallet usikre jobbkontrakter.

Ukulturen med bruk av «fast eksterne ansatte», også kjent som «fast midlertidig», må endres. Universitetsansatte bør ha et tilsvarende stillingsvern som andre.

Løsningen ble en byråkratisk omgåelse, som på ingen måte evnet å adressere selve problemet.

Iuliana  P. Pedersen og Morten Wedege i Naturviterne.

I forarbeidene til statsansatteloven finnes det en uttalelse som åpner for å vri litt på hovedregelen i arbeidslivet om faste ansettelser. Er stillingen knyttet til eksterne midler, kunne en kanskje tolke det som en åpning for å kalle det en «fast», men samtidig «eksternt ansatt»?

«Juking the Stats» kalles det på engelsk. Ved å begynne å kalle midlertidige stillinger for «fast eksterne ansatte», ble statistikken plutselig bedre. For den ansatte er usikkerheten derimot den samme. De må fortsatt selv søke inn bevilgninger til arbeidsgivers budsjett og finansiere egen stilling. Ellers er det bare å rydde pulten og levere inn nøkkelkortet når midlene løper ut.

Det skal ikke være lett å dedikere karrieren til faglig interesse og forskning i akademia. Den noe frigjorte bruken av statsansatteloven har medført at universitetsansatte i praksis har dårligere stillingsvern enn ansatte i landet ellers.

Blir du sagt opp i et normalt arbeidsforhold krever statsansatteloven at arbeidsgiver har en saklig grunn til å avslutte arbeidsforholdet. For ansatte som lever på «faste eksterne» stillinger er verden derimot annerledes. Her er begrunnelsen for en eventuell oppsigelse bakt inn i selve arbeidskontrakten, nemlig opphør av ekstern finansiering.

Forvirret? Du er ikke alene. Men i praksis betyr dette følgende. Klager du som forsker på begrunnelsen for oppsigelse, er det arbeidsgiver som behandler en eventuell klagesak.

Uttalelsen i forarbeiderne til statsansatteloven brukes av arbeidsgivere i universitets- og høyskolesektoren til å fristille seg fra å måtte begrunne selve oppsigelsen, for kontrakter med «faste eksterne ansatte».

Bruken av nytale i arbeidskontrakter gir usikre ansatte, som frykter uenighet kan hindre fremtidige karrieremuligheter. Hvem vil at de samme folkene som kan lese fremtidige jobbsøknader, også kan komme til å behandle oppsigelsesklagen din? Bedre å ta til takke med nok en «fast midlertidig» arbeidskontrakt. Systemet er selvforsterkende.

Egentlig handler det om økonomi. Forsknings- og utdanningssektoren er underlagt et komplisert finansieringssystem av faste og eksterne midler. Dessverre har usikkerheten i systemet blitt dyttet over på de ansatte.

Det har skapt en uholdbar situasjon over tid. Forsknings- og utdanningssektoren trenger folk som vil dedikere seg til faget sitt. Ansatte må kunne vite at de har en trygg jobb, og kunne planlegge for fødselspermisjon og ferie, som alle andre.

Praksisen med «faste midlertidige stillinger» må opphøre. Det trengs en kulturendring for ansettelser i sektoren, og en oppdatering av loven. Det kan umulig ha vært Stortingets intensjon at ansatte på universiteter og høyskoler skal ha svekket stillingsvern, fordi deler av budsjettene søkes inn eksternt.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen

Mer fra: Debatt