Debatt

Hvileløs nysgjerrighet

Kulturdebatt: Gudmund Hernes’ skriveglede og mangfoldige samling har noe å tilby til mange.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Gudmund Hernes er en markant skikkelse i norsk offentlighet, og han har hatt en framskutt rolle på minst tre områder: som sosiolog og samfunnsforsker, som politiker og som «offentlig intellektuell». Nå har Dreyers Forlag utgitt et bredt utvalg av hans artikler som spenner over flere tiår. Her får vi et prov på både bredden i hans engasjement og intellektuelle nysgjerrighet.

At samfunnslivets mønstre og overraskelser kommer i fokus hos sosiologen, er selvfølgelig. Men her er også nysgjerrigheten på teknikkens verden og humanioras nødvendighet. Det siste er ofte en underkjent side ved Hernes. Vi ser dette tidlig. Hernes spenner fra en omtale han skrev 19 år gammel om Peter Rokseth, humanisten og flogvitet fra Frosta – professoren som også var Stein Rokkans fransklærer – til sterk argumentasjon om at humanioras plass ved universitetene ikke bør stå tilbake for noe.

Artikkelsamlingen har et lengre nyskrevet forord av Hernes, «Ord og andre våpen», som åpner med et av hans første minner: lyden av fars klapring på skrivemaskinen. Slik ble hans interesse for ordene (og det tekniske vidunderet reiseskrivemaskinen var) født, som sammen med kopiering av mors stiler ga spirer til senere skriveglede. Boka avsluttes med et etterord av Bernt Hagtvet «Den vidtfavnende offentlige intellektuelle», som bokas mange artikler gir rikelig vitnesbyrd om.

Jon Helge Lesjø, Professor emeritus
ved Handelshøgskolen i Innlandet.

Hernes innflytelse på norsk samfunnsforskning springer ut av hans ledelse av to større «oppdragsprosjekter» på 1970-tallet: Maktutredningen og Levekårsundersøkelsen (med utredninger om bla. Utdanning og ulikhet, Demokrati og politiske ressurser. Det er der han sier: «Det er med politiske ressurser som med muskler, de styrkes ved bruk»). Begge utredningene brakte ny empirisk kunnskap om det norske samfunnet. Særlig utløste maktutredningen heftige debatter om samfunnsvitenskapenes natur. Denne debatten gikk Hernes inn i med stor energi, karismatisk formidlingsevne og la grunnlaget for det som er blitt kalt «Bergens-sosiologien». Arbeider skrevet i forbindelse med disse utredningene er med i samlingen, og særlig bidraget «Om ulikhetens reproduksjon» er blitt stående som en liten klassiker i utdanningssosiologien. - «Skolen ikke blitt et våpen mot klassestrukturen, men en del av dens forsvarsverk».

Hernes er sterkt inspirert av de to verdenskjente sosiologene han ble kjent med gjennom sin studietid i USA, James S. Coleman og Arthur L Stinchcombe. I tillegg til disse vil jeg tilføye en tredje inspirasjonskilde, C. Wright Mills, kjent for sin kritikk av makteliten i USA. Jeg vil tro særlig Colemans banebrytende utdanningsforskning i stor grad påvirket hans eget syn på utdanningspolitikk. Det er innenfor utdanningsfeltet Hernes har satt størst spor etter seg som politiker. Det gjorde han i et tempo som nok kunne bringe byråkrater i eget departement til fortvilelse, og oppildne lærere og elver til protest.

Hernes’ rolle som intellektuell sosialdemokrat er interessant. Han bekjenner seg som sosialdemokrat, «trykkimpregnert» for livstid fra beskjedne materielle oppvekstsvilkår. Han argumenterte for sosialdemokratiske løsninger også i ei tid da de ikke stod så høyt i kurs på universitetene. Han kom inn i politikken som statssekretær i Per Kleppes planleggingssekretariat (1980-81). Sammen formet de langtidsprogrammet for første halvdel av 1980-åra. Og de skrev store deler av Arbeiderpartiets prinsipprogram vedtatt på partiets landsmøte i 1981. En sentral tilnærming her var å definere demokratisk sosialisme som en form for deltakerdemokrati. Det er sannsynlig at lærerne som motsatte seg den senere statsråd Hernes’ utdanningsreformer opplevde at hans deltakerdemokratiske overbevisning hadde bleknet.

Av de sosiologiske klassikere er det Marx som siteres med størst entusiasme hos Hernes. Hvordan kombinere Marx med moderne sosialdemokrati? Jeg leser Hernes først og fremst som analytisk marxist, der Marx’ skarpe analyser av kapitalisme og skjeve maktforhold, teknologiens dramatiske endrings- og moderniseringsfaktor inntar en prominent plass i samfunnsforskerens verktøykasse. Fra Marx henter han inspirasjon til språklige utfall og treffende billedbruk. Hans markedskritikk fra Marx faller i god sosialdemokratisk jord. Et av de mest fornøyelige bidrag i samlingen er for øvrig «Einar Førdes tale fra de døde», der markedsliberalerne får smake sin egen medisin, da de blir dømt til å tilbringe det dennesidige i et evig markedstyranni.

Med et lån av begrep fra sin gamle mot-debattant, historikeren Jens Arup Seip («Modellenes maskerade»), stiller han til slutt spørsmålet om Sosialdemokratiet anno 2020 er et «regime foran undergangen» (Artikkelen «Sosialdemokratiet 2020: Et regime foran undergangen» opprinnelig trykt i Morgenbladet, november 2020). Seip var jo som kjent den som brukte betegnelsen «ettpartistaten» om Arbeiderpartiets storhetstid. Med denne artikkelen gir Hernes sitt bidrag til den store debatten om sosialdemokratiets stilling og framtid i det 21. århundret. Tro mot sin overbevisning om å «revidere revisjonismen» sparer han ikke sine egne i sitt oppgjør mot den nye politiske klassen, og svingdørspolitikken mellom politikk og (dyre) rådgivningstjenester.

Et av de mest interessante og utfordrende avsnitt i artikkelen er formulert som «nest beste – syndromet» der Ap har blitt drevet på defensiven av «fløypartiene» og på område etter område framstår som blekt og lite attraktivt sammenlignet med dem som kan tilby mer radikale og reinskårete løsninger. Han bekjenner seg imidlertid like fullt til styringspartiets sentrale kjennetegne: Å kunne balansere interesser. Det er et viktig adelsmerke for sosialdemokratiet. Spørsmålet er bare hvordan dette synet skal vinne oppslutning − eller om det i vår tid skjer er mer grunnleggende mentalitetsendringer bort fra de «balanserte» løsninger − noe som særlig rammer sosialdemokratiet. Er Rødts nåværende suksess symptom på dette?

Hernes’ skriveglede og mangfoldige samling har noe å tilby til mange, om en vil stifte bekjentskap med en av de beste penner fra samfunnsvitenskapelige feider, eller tenke gjennom sosialdemokratiets politiske dilemmaer i vår tid. At en del av hans løsninger vekker motforestillinger, er selvsagt. Vi har hans ord for at det har vært noe av hensikten fra den skrive- og debattglade mannen.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen

Mer fra: Debatt