Debatt

Opp som en løve, ned som en skygge

Miljødepartementet er 50 år, men hvordan står det egentlig til med naturen?

Statsminister Jonas Gahr Støre (t.v.), Klima- og miljøminister Espen Barth Eide og Gro Harlem Brundtland under Klima- og miljødepartementets 50-års-jubileum.
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Gro Harlem Brundtland, John Kerry, Marte Wulff og Jonas Gahr Støre. Listen over gjester som fredag 6. mai var med og feiret Klima- og miljødepartementet var både lang og imponerende. Og femtiåringen tok seg godt ut, alderen til tross.

Men hvordan står det til med miljøet som departementet skulle ta vare på?

Her er noen eksempler som gir grunn til bekymring:

▪ Det gjøres betydelige inngrep i verneområder, blant annet bygging av motorveier, kraftlinjer og vannkraft.

▪ Store vindkraftanlegg raserer natur, fra Lindesnes i sør til Nordkapp i nord.

▪ Norge fortsetter å lete etter mer olje og gass, selv om FNs klimapanel, FNs generalsekretær og Det internasjonale energibyrået innstendig har bedt alle verdens land om å stanse letingen.

▪ Det er gitt grønt lys til å dumpe millioner av tonn med gruveavfall i Førdefjorden og Repparfjorden.

▪ Nesten alle som søker får dispensasjon til å bygge i strandsonen, langs vassdrag og andre sårbare områder med byggeforbud.

▪ Aldri før er norsk fjellheim utsatt for lignende nedbygging med hyttebyer, alpinanlegg, kraftlinjer og veier.

▪ Seks av de ti nasjonale villreinområdene er i dårlig tilstand, villreinen er nå på rødlisten.

Da Miljøverndepartementet ble opprettet av Regjeringen Bratteli den 8. mai 1972, var det det første i sitt slag i verden.

Etter mange årtier med nedbygging av natur, spredning av miljøgifter og forurensning, skulle skjeen tas i en annen hånd. Vi fikk verneplaner for vassdrag, og det ble opprettet store nasjonalparker i Jotunheimen, Hardangervidda, Dovre og Saltfjellet-Svartisen, for å nevne noen.

Vår første miljøvernminister var professor i botanikk, Olav Gjærevoll. Et av hans hovedgrep var å overføre planavdelingen fra Kommunaldepartementet til Miljøverndepartementet.

Årsaken var enkel: Den som har hovedkontrollen med arealforvaltningen i kongeriket, har den overordnede styringen med bevaring av naturtyper og artenes levesteder. Utviklingen har bekreftet dette: Dagens hovedtrussel mot biomangfoldet er feil arealbruk.

Fragmentering og forbruk av naturområder er mer og mer ute av nasjonal kontroll.

Det neste viktige miljøforvaltningsgrepet ble tatt av Regjeringen Brundtland i 1982. Da ble det opprettet egne miljøvernavdelinger hos fylkesmennene. Dyktige fagfolk med kompetanse til å tenke økologisk og langsiktig ble ansatt. Miljøavdelingene trengtes sårt når presset mot fjorder og strender, skog og fjell, vann og vassdrag var økende. Mange dyr og planter var truet. Fylkesmennene skulle være statens forlengede arm og sørge for at internasjonale og nasjonale forpliktelser ble gjennomført over hele landet – ikke minst i kommunene.

Kommunene hadde også behov for økt miljøkompetanse. 100 millioner kroner ble etter hvert øremerket til kommunene for å ansette egne miljøvernledere. På 1990-tallet var Norge blitt nær verdensledende med faglig miljøkompetanse og klargjort ansvar på alle de tre forvaltningsnivåene; departement, fylke og kommune.

Internasjonalt vakte dette naturlig nok beundring. Med Brundtland-rapporten «Vår felles framtid» i 1987, og Rio-konferansen i tråd med denne i 1992, ble Norge av mange betraktet som miljønasjon nummer én.

Norge sluttet seg da også raskt til den internasjonale klimakonvensjonen og den tilsvarende biomangfoldkonvensjonen. Norge forpliktet seg i tillegg til å prioritere biomangfold både i paragraf 110 (nå 112) i Grunnloven og senere i biomangfoldloven i 2009.

Men hvor lenge skulle så denne positive situasjonen forvaltningsmessig vare? Ikke lenge! Da øremerkingen fra statens side til gagn for egne miljøvernledere i kommunene tok slutt, minsket etter hvert det lokale miljøengasjementet. Nå er det knapt noen igjen, og lokalsamfunnene ser jevnt over ut til å være mer interessert i vekst enn langsiktig i vern.

Da Solberg-regjeringen overtok i 2013 ble den viktige planavdelingen straks overført til Kommunaldepartementet. Fylkesmennene (nå statsforvaltere) ble også instruert om ikke å komme med så mange innsigelser.

Tilbake sto en sterkt svekket miljøforvaltning, med et departement som til og med hadde mistet «vern» fra tittelen sin. Tydeligere kan det vel ikke sies.

Ap/Sp-regjeringen har videreført linjen fra Solberg-regjeringen uten å gjøre endringer av betydning. Vi er på mange måter tilbake til slik det var før Miljøverndepartementet ble etablert i 1972.

Da var det sektordepartementene som tok avgjørelsene i viktige miljøsaker, med naturen som den tapende part, akkurat som i dag.

Nå som bruset fra festtalene har stilnet, er det er på høy tid å hente Miljøverndepartementet frem fra skyggen og gi det den makten det fortjener. For det er ikke olje, gass, hyttebyer eller vindkraft vi egentlig lever av her i landet.

Det er, og har alltid vært, naturen.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen

Mer fra: Debatt