Debatt

Tradisjoner er ikke hellige

Ingen vil bruke en million på russebuss dersom russetiden varer i en uke. Med et enkelt politisk vedtak kan den kortes ned.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Russefeiringen er en tradisjon samfunnet stiller få grunnleggende spørsmål ved. Det bare ble slik at avgangselever nå feirer fullført skolegang fra april. I lys av debatten om ekskludering og grenseoverskridende adferd er det på tide å gjøre grunnleggende endringer, for tradisjon er ikke hellig.

Ellers i samfunnet feires det etter man har oppnådd noe.

Fotballag holder ikke seiersfest før cupfinalen og ingen har babyshower før barnet er unnfanget. Ulogisk nok feirer vi derimot avsluttet skolegang før man har bestått. Politikerne omtaler Norge som et kunnskapssamfunn. Derfor har vi gjennom det 13-årige skoleløpet investert milliarder i omfattende testing og nasjonale prøver for å fange opp elever som henger etter.

Martin Farstad Jenssen er lektor i filosofi og historie ved Lillehammer videregående skole.

Vi har et voldsomt fokus på gjennomføring.

Hvilket skrikende paradoks når politikerne i årevis samtidig har akseptert hvordan avgangsklassene allerede fra april preges av skulk, bakrus, søvnmangel og omfattende sykdom som følge av langvarig festing? I tiden da elevene skal vise sin sluttkompetanse snubler de over målstreken og presterer dårligere enn de ellers ville gjort. Ingen betviler at russetiden og dens treårige forberedelser ødelegger for elevene og skolepolitikkens målsetninger, men vi vifter det vekk og kaller det tradisjon.

Det bør ikke et kunnskapssamfunn gjøre.

I en tidligere kronikk skrev jeg at de kommersielle aktørene definerer russetiden. Russefeiringen vil bare øke i lengde og omfang i fremtiden fordi disse aktørene stadig forsøker å øke inntjeningen sin. En lang russefeiring gjør det rasjonelt for elevene å investere mye tid, penger og prestisje i den.

Nettopp derfor vil alle myke og velmenende tiltak som dialog med russen, foreldreengasjement og holdningsskapende arbeid i skolen ha forsvinnende liten effekt.

Det blir som å gi paracet mot kreft.

Debatten og virkemiddelfokuset ligger dessverre på det nivået. Som om foreldrene har gitt dårlig oppdragelse og ungdommen har dårlige holdninger. Det har de ikke. Man har trolig aldri hatt bedre holdninger i samfunnet enn nå og man har aldri brukt mer ressurser på det i skolen enn nå. Denne kollektive selvpiskingen gir de kommersielle aktørene fortsatt fritt spillerom til å «hacke» seg inn på ungdommens største sårbarhetspunkt: Sosial anerkjennelse.

Den eneste farbare utveien er å gjøre strukturelle tiltak som effektivt reduserer lengden og omfanget av russetiden. Med et enkelt politisk vedtak kan den kortes ned til en uke etter eksamen. Da gir det ingen mening for elevene å investere mye tid, penger og prestisje. Ingen vil gruppere seg, kjøpe gruppegensere, dekknavn, lanseringsfester, logoer og klistremerker i første, andre og tredjeklasse på grunn av én festuke flere år frem i tid.

Et overtydelig eksempel: Ingen vil bruke 1 million på russebuss dersom russetiden varer i en uke.

Med dette enkle, strukturelle grepet vil mesteparten av den grenseoverskridende og ekskluderende adferden tilknyttet russegrupper forsvinne.

De kommersielle kreftene skyves pent ut på sidelinjen og vi gjenvinner definisjonsmakten over russefeiringen. Vedtar politikerne dette slipper de å streve med juridiske gråsoner og tompraten om holdningsskapende arbeid inn i evigheten.

Elevene vil oppleve sunnere sosialisering gjennom videregående og bedre skoleresultater fordi flere trives. Da slipper vi at ungdommen fester i stykker skolepotensialet sitt på oppløpssiden, og alle får en velfortjent feiring til slutt.

Den politiske venstresiden bør være interessert da de ellers har inkludering, solidaritet og markedsskepsis som fanesaker. De roper «Alle skal med», men i praksis viser de en bemerkelsesverdig unnfallenhet i saken. Dere skal lete lenge etter skolefolk eller foreldre som genuint mener at utviklingen går i riktig retning, og ønsker at avkommet skal feste ned skoleprestasjonene sine.

Dette er lavthengende politisk frukt, så vis handlekraft nå! Landets hjernekapital, psykiske helse og skolegjennomføring avhenger av det.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen

Mer fra: Debatt