Debatt

Ukrainas barn i Norge

De er på flukt for å overleve, mens pappa er holdt igjen for å krige – og kanskje dø.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Alarmen går for Ukrainas barn, også hos oss her i Norge.

Jeg skriver dette fordi barna som har kommet til oss, og til mange andre land som flyktninger, lever under en hårdere himmel enn mange andre barn hos oss på flukt før dem.

Sett med en barnepsykologs øyne har vi to nye hovedutfordringer uten omfattende erfaringsbakgrunn: Hvordan best mulig hjelpe og støtte mødrene under utøvelse av direktekontakten hjemover. Dernest: hva er det beste vi kan gjøre når det verste har hendt, når pappa har falt på slagmarken eller omkommet under rakettangrep?

Vi må begynne et sted, som vanlig.

Vi må tenke oss om, og så må vi snakke sammen. Deretter må vi finne en struktur på direktekontakten med mødrene om dette, med barna som utgangspunkt. I første rekke uten aldersgrenser.

Allerede her kan jeg dele en viktig erfaring fra et vidt spekter foreldreveiledning av flyktninger: Nesten alle føler seg usikre, noen avvisende, til det jeg har valgt å kalle «den norske åpenheten» i vår kommunikasjon med barna våre.

«Dere snakker med barn om alt», sier de når de har vært her en stund.

Jeg har lært at vi må være ydmyke hjelpere på dette punktet, og ikke krevende og bastante. Vi må lytte til hvordan barna deres allerede har uttrykt seg i disse situasjonene vi skal veilede. Hva har barn på ulike alderstrinn sagt om at mødrene og de flyktet og pappa og bestefar ble holdt igjen for å være klare til å krige? Har de skjønt det – og på hvilket alderstrinn?

Her kommer behovet for å ha en miniplan for ulike alderstrinn, hvis de i det hele tatt vil snakke om dette. Etter mine erfaringer med bosniske, kosovoalbanske, afghanske, irakiske og kurdiske barn – blant andre – har jeg erfart at de eldste guttene, de fra 12 år og oppover er orienterte om det meste, enten de har hørt eller snakket direkte. Og at de fleste av dem blir spurt av de mindre barna, eller at de rett og slett skryter til de små med at de vet mye.

Magne Raundalen

Første råd er å lytte til mor og støtte henne på det du umiddelbart tenker er bra eller OK blant det hun har valgt å si til barn på ulike alderstrinn. Gå på jakt etter eksempler. Du kan også nevne, uten navn selvsagt, gode eksempler fra andre mødre du har møtt blant dem. Skriv ned gode eksempler.

Råd nummer to er å skaffe seg god og variert innsikt i hvordan mødre orienterer seg hjemover – tid, sted og måte. Det vil si mobil, nett, bilde av far eller direkte mens han snakker. Hvor er barna, hva skjer etterpå, er det far sier bra for barna?

Du gjør dine egne vurderinger og er i første omgang forsiktig med å være påpekende hvis du blir opprørt. Hvor er barna i forhold til nyheter, egne kanaler fra Ukraina? Ett hovedpunkt vi ikke kommer utenom her, er beretninger om fars heltemodige innsats og hva han har påført fienden i den sammenheng.

Mitt instinkt sier meg at dette er ikke for barn. Men hvordan ligger forholdene til rette for barnebeskyttelsen på dette punktet, for eksempel i mottak? Og hvordan skal våre råd eventuelt formidles? Vi bør i alle fall ha en felles holdning og felles formuleringer.

Hvis forholdene ligger til rette for det, med tolk og annet, har det mye for seg å samle mødre i mindre veiledningsgrupper. Vær nøye med strukturert ledelse fra din side så det ikke skjer mye «under radaren» som du ikke får med deg. Ikke gjør dette alene. På en forsiktig måte kan du si at det er bra for barn å snakke om det de er redd for, vonde minner og tanker som plager dem.

Det gjelder å lytte så barn snakker, og snakke så barn lytter!

Det er ikke skadelig for barn å snakke, det er ikke galt av oss å oppmuntre dem og lytte. Topp-eksperter har i det siste notert seg at det kan være bra for barna å snakke med flere forskjellige om det traumatiske. Større barn kan eksempelvis skrive en minnebok eller brev til pappa og andre. Det å hjelpe barna til å snakke og uttrykke vonde følelser er førstegrads førstehjelp.

Skal barnet snakke med pappa?

Det første svaret er selvsagt ja. Men mor kan gjerne få snakke om og få råd om hva hun vil si at han ikke skal si direkte til barna. I alle fall er det en god praksis i en så spesiell krisesituasjon at mor har en enesamtale med far før hun og barna eventuelt skal snakke sammen med far.

Instinktet mitt sier at mor alltid skal høre hva barna snakker med pappa om. Fra erfaring vet jeg at barn ikke husker hva som blir sagt hvis foreldrene gråter eller på andre måter blir opprørte. De husker bare det. Det kan gjelde barn helt opp til 10 år.

Nå er det ikke bare fedre som kan dø i Ukraina, men andre kjente av barna. Dødsbudskap bør derfor formaliseres slik at det får en grad av forutsigbarhet, struktur og oppfølging – alt etter hvor nære personer det handler om.

Et minstekrav er at vi har en plan sammen med mor om hvordan «det aller verste» av ulik nærhet skal formidles videre og at barna ikke får høre det tilfeldig av andre. Jeg har ingen kunnskap om det vil forekomme gjenforening med hardt skadde, men transportable pappaer.

Situasjonen for de ukrainske mødrene og barna, som snart er fire millioner på flukt rundt om, er så spesiell at vi mangler både modeller og eksempler som kan gjøre oss til bedre hjelpere, så her er en løpende kommunikasjon og erfaringsdeling av største viktighet.

Det finnes, heldigvis kan vi si i en situasjon som denne, mange instanser og mange kilder for veiledning om å snakke med barn på ulik alder om krig og andre vanskelige tema. Både på nett og hos fagfolkene i kommunenes kriseteam. I tillegg hos helseinstanser med kompetanse på kartlegging og oppfølging av traumereaksjoner hos enkeltbarn, og selvsagt også hos mødre.

Alle barn er våre barn.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen

Mer fra: Debatt