Vårt straffesystem er et system det er vanskelig å endre, sa Espen Schaanning i en samtale med sosiolog Nils Christie på 1990-tallet. Christie svarte den gangen: «Du kan nok ha rett i det. Men det er et annet system som er enda mer rigid og vanskelig å endre, og det er skolesystemet».
Dette skriver Schanning i boka «Skolens mening», som utgis i disse dager.
De to redaktørene, Espen Schaanning og Willy Aagre, tar opp tråden fra Nils Christies «Hvis skolen ikke fantes» (1971) og ønsker å skape en ny skoledebatt. De understreker at Christie ikke var imot skolen, han ønsket seg bare en helt annerledes skole. Christie var opptatt av at skolen skulle være en integrert det av lokalsamfunnet og at barna kunne være til nytte. I vårt moderne samfunn blir de ofte overflødige og derfor plasseres de i skoler.
Dagens skole, med sin omfattende mål- og resultatstyring, rammer barns livskvalitet: «Flere blir syke av testing, måling og gradering», heter det i denne nye boka. Forfatterne trekker trådene tilbake til organisasjonen New Education Fellowship, som ble stiftet i 1921. Reformpedagogen Anna Sethne sto i spissen for den norske grenen, og på stiftelsesmøtet i 1929 ble den svenske Annaskolan presentert. Der hadde barna stor demokratisk medvirkning og gode vilkår for faglig fordypning, og skolen hadde valgt å forkaste hjemmelekser som arbeidsform.
[ – Kanskje måtte det en pandemi til for å skjønne hvor dyrebar berøring er (+) ]
Gi skolen frihet og herredømme over eget liv: Bare det kan gi «drivstoff» til engasjement, virkelyst og motivasjon. «Overlot man i større grad til rektor, lærere og elever å bestemme hva de skulle drive på med, når og hvordan, så ble dette i seg selv en del av skolens innhold», skriver Espen Schaanning i denne nye boka.
Tankene mine går tilbake til skoledebatten på 1970-tallet og årene på Forsøksgymnaset.
Skoledemokrati var kjernen i Forsøksgymnaset, som sto i nær kontakt med det som skjedde i samfunnet. Vi lærte å ta ansvar for fellesskapet og for vårt eget liv. Jeg var med i en gruppe som arbeidet for å opprette en demokratisk barneskole i Oslo inspirert av de danske friskolene og Summerhill i England.
Vi lyktes ikke med det den gangen, men det ble en frodig debatt som minner meg om tankene til mange av bidragsyterne i denne boka. Blant andre Einar Sundsdal og Maria Øksnes, som skriver at utdanning er en livsprosess, ikke «en forberedelse til framtidig liv»: «Når det gjelder dagens norske skole, viser både forskning og erfaring at bruk av egen tankekraft og fantasi ser ut til å få lite spillerom».
De er opptatt av at barnehagens frihet er under press, «mange opplever og til dels etterlever en forventning om å sette fag, innhold og arbeidsformer som målestokk og ideal for sin pedagogiske virksomhet». De mener at det burde være omvendt, at skolen burde lære av barnehagens pedagogiske praksis når den tar utgangspunkt i barnas egen aktivitet, utforskning, problemløsning, samarbeid, interesser og fantasi.
[ Låser ungdommen seg inne på rommet? Dette kan være årsakene (+) ]
To danske forskere er inne på samme tanker: «Christies styrke som skoletænker er, at han ved ikke å udstikke en bestemt skoletype netop giver konturerne af et uddannelseslandskab af skoler, der kan indrette sig som de selv finder bedst – og dermed overlader det til skolesamfundets medlemmer løbende at finde du af, hvad det skal og hvorfor».
«Kan vi ikke bare la de yngste barna være i fred», sa Nils Christie i en debatt i 2012. Mari Pettersvold og Solveig Østrem foreslår en alternativ tilnærming til skoleforberedelse, «der det avgjørende premiss er at barna selv har noe å bidra med dersom vi lytter til dem og tar deres erfaringer på alvor».
De skriver at med seksåringenes inntog i skolen i 1997 skulle barnehagepedagogikken erstatte det litt gammelmodige «skolske»: «Mindre grupper, flere ansatte og et oppgjør med den fremmedgjørende opplæringen, der læreren sto for regien, skulle gjøre dette mulig».
Men det kan vel sies uten større diskusjoner at dette ikke har skjedd.
De argumenterer godt for at hensynet til skolen legger føringer for barnehagehverdagen, og refererer en førskolelærer som uttalte at barna ikke måtte ha for stor medvirkning i barnehagen: «Det blir for vanskelig for barna om de har fått gode vaner her, for på skolen kan de ikke bestemme noen ting». Og slik fortsetter det. Er vi bare opptatt av målbare resultater, eller også av å skape frie individer?
Hvilken rolle spiller i så fall kunsten i dette?
[ Nora Dåsnes kan vinne nok en gjev pris: – At de har plukket ut meg, føles veldig stort ]
Disse spørsmålene ble reist på utstillingen Lære for livet, Henie Onstad Kunstsenter 2012/2013. For meg, som var aktiv i skolepolitikken på 1970-tallet – både som elev ved Forsøksgymnaset og Sagene lærerskole, lærer og aktiv i organisasjonen Lære for livet, var det spennende at tankene fra skoledebatten på 1970-tallet kom fram igjen.
Det ble arrangert et seminar på Høvikodden 8. februar 2012 der Nils Christie sto på programmet. Carin Mannheimer, som laget den svenske serien om ungdomsskolen (Lære for livet), skulle også ha innledet, men måtte melde forfall. Jeg dro imidlertid til Göteborg på den tida og intervjuet henne til magasinet STEMMER.
På spørsmålet om hvorfor denne serien fikk så stor oppmerksomhet, svarte hun «Jeg tror noe av suksessen skyldes at foreldre og andre fikk se hvordan det var i skolen … Den gangen var hverdagen i ungdomsskolen ukjent for mange. Foreldre og elever følte at det filmen viste var sant. De så sine gamle lærere på film, og kunne identifisere seg med handlingen.» Hun fortalte at hun satt bakerst i klasserommet og på lærerværelser da hun gjorde research til filmen. Det som slo henne den gangen, var at lærerne visste så lite om ungdommene.
Jeg var med på å arrangere et møte i Lære for livet den gangen og hadde med Kristina Adolphson, som spilte hovedrollen i den svenske serien, på skolen der jeg arbeidet. Det skapte furore. «Alle» så på den serien og diskusjonen gikk høyt også i Norge.
Mange tråder peker fram mot utgivelsen av denne nye boka. Hvis jeg skulle oppsummere innholdet i én setning, ville det være: Gi skolen herredømme over eget liv.