Utrolig nok har Russland fostret en pioner innen vern av kulturarven i krig. Preget av revolusjonens og 1. verdenskrigs ødeleggelser, engasjerte den russiske vitenskapsmannen og maleren Nikolaus Roerich (1874 – 1947) seg i ødeleggelsen av kulturarven i væpnet konflikt.
I 1917 flyktet Roerich med familien fra St. Petersburg til Finland og så til USA. Han fant siden sitt andre hjem i Kullu i India. Roerich utarbeidet en internasjonal avtale som tok sikte på bevaring menneskehetens kulturskatter i krig. Denne ble i 1935 signert av 21 land i Washington og kalles Roerich-pakten.
I Moskva finnes et Roerich-museum og International Centre of the Roerichs som formidler dette vernearbeidet. Kulturvern i krig har derfor lenge vært kjent for de russiske makthaverne. Hans motto var «der det er kultur er det fred».
Roerich-pakten gjelder fortsatt og Roerich-selskapet er aktive for å formidle fredstanker. Symbolet er en rød sirkel som omgir tre mindre sirkler og er fortsatt i bruk, men i dag brukes det mer kjente blå skjoldet.
Som følge av annen verdenskrigs store kulturødeleggelser, utarbeidet i 1954 UNESCO Haag-konvensjonen til vern av kulturen under væpnet konflikt med bakgrunn i Roerich-pakten. Dette skrev museumsdirektør Karin Hindbo om i Aftenposten 8. mars.
Sovjetunionen sluttet seg i 1957 til konvensjonene og Russland og Ukraina står fortsatt som parter i denne internasjonale loven. Det ser ikke ut som om de russiske troppene respekterer konvensjonen eller er instruert til å beskytte kulturarven i Ukraina.
Det er sterkt å beklage at verken Russland eller Ukraina har underskrevet protokollen til Haag-konvensjonen som forplikter landene til å forberede vern av kulturen i fredstid. Det vil innebære å listeføre og merke de mest verdifulle steder og samlinger (museer, arkiv, bibliotek, kulturminner) i fredstid og merke disse med symbolet for Haag-konvensjonen – et blått og hvitt skjold som synlig tegn på at stedene skal beskyttes.
Tanken var at skjoldet skulle få samme respekt som det røde kors, men dette har ikke skjedd. Det ser ut som om mange vegrer seg for å bruke det.
Dette blå skjoldet har også gitt navnet til en organisasjon som arbeider for respekt for og oppfølging av Haag-konvensjonen: The Blue Shield som representerer de fire rådgivende organisasjonen til UNESCO for arkiver ICA, biblioteker IFLA, museer ICOM og kulturminner ICOMOS.
Organisasjonen som på anmodning av UNESCO ble etablert i 1996 har fått nasjonale komiteer som arbeider i hvert sitt land og internasjonalt gjennom sitt nettverk. Krise- og krigsområder følges opp som eksempelvis Egypt, Mali og Libya – og nå også Ukraina. Dessuten naturkatastrofeområder som Haiti og Nepal. Det utføres rådgiving til UNESCO, organiseres trening i samarbeid og trykkes på regjeringer for å følge opp konvensjonen og protokollene.
Så kan man spørre seg hvordan Norge har forberedt seg til vern av kulturarv i en væpnet konflikt eller en naturkatastrofe med tilsvarende følger. Miljøverndepartementet er ansvarlig for å følge opp Haag-konvensjonen og har gitt Riksantikvaren ansvaret for implementering, ikke bare for vern av kulturminner, men også arkiver, biblioteker og museer.
Den norske Blue Shield-komiteen har etterlyst denne oppfølgingen som omfatter å utarbeide prioriterte lister og merking av steder som skal ha spesiell beskyttelse.
I mange land vil man se de blå og hvite skjoldene, som for eksempel i Tyskland, Nederland, Østerrike og Polen, men ikke i Norge. Det er heller ikke tatt initiativ til organisering av blå skjold-enheter som kan trå til og forberede redning av kulturarv eller gjennomføre en sikring av steder.
Det har vært holdt seminarer og konferanser der Norge har deltatt med de ansvarlige departementene og direktoratene, men en videre oppfølging etterlyses. Dette er et område som ikke er prioritert, men krigen i Ukraina burde være en vekker. Vi trenger en dialog om oppfølging av Haag-konvensjonen av 1954.
Land som følger opp Haag-konvensjonen burde også følge opp en forpliktelse til å hjelpe land i krig og kriser med sikring og redning av kulturarven. Innenfor det kollegiale internasjonale nettverket skjer det, men ikke fra statlig hold og det er heller lite samarbeid mellom de frivillige og det offentlige.