Justisminister Emilie Enger Mehl har flere ganger den siste tiden svart på spørsmål om samtykkelov. I spørretime på Stortinget og på Dagsnytt 18 har Mehl understreket at det å ha sex med noen mot deres vilje er forbudt i dagens lovgivning. Hvordan og etter hvilken bestemmelse i straffeloven, sier hun ikke noe om.
Dette er problematisk.
For å komme til en slik konklusjon må justisministeren nødvendigvis argumentere mot sin egen regjerings politikk. JURK synes det er påfallende at justisministeren argumenterer slik hun gjør, når regjeringen i Hurdalsplattformen har gått inn for å legge frem forslag om en samtykkebasert voldtektsbestemmelse. Mehls innspill i debatten er nemlig de samme som i en årrekke har vært brukt av blant annet hennes partikollega i Senterpartiet, Jenny Klinge, for å argumentere mot en samtykkelov.
JURK ønsker derfor å minne justisministeren på noen av de viktige argumentene for å innføre en samtykkelov, slik hennes egen regjering har gått inn for.
[ Har forsket på medieskandaler med kvinnelige politikere: Dette er dommen over Hadia-saken (+) ]
Det er ikke tilstrekkelig for voldtekt i Norge at den fornærmede har sagt nei, stopp eller vrir på hodet og gråter eller lignende. I Norge i dag er det i praksis et rettstomt rom for samleie uten samtykke. Slike tilfeller er bare straffbare etter voldtektsbestemmelsen i § 291 dersom det også foreligger volds- eller tvangshandlinger eller fornærmede var ute av stand til å motsette seg handlingen. I teorien kan disse tilfellene vurderes etter § 297, som forbyr mindre alvorlige seksuelle handlinger uten samtykke.
I praksis, derimot, skjer ikke dette.
:quality(70)/cloudfront-eu-central-1.images.arcpublishing.com/mentormedier/PS3UZLPICZFNPFGFM3NQVPVDF4.jpg)
I kronikk på Rett24 forrige torsdag skriver Silje Christine Hellesen og Elisabeth Rød, begge partnere i advokatfirmaet Elden, at de erfarer at «ufrivillig seksuell omgang svært sjelden blir vurdert etter bestemmelsen om seksuell handling av politi og påtalemyndighet». Hovedregelen er at «seksuell omgang uten samtykke blir henlagt eller ikke engang vurdert etterforsket når det ikke foreligger opplysninger om vold med videre i gjerningsbeskrivelsen».
Problemet er at § 297 dessuten er ment å ramme mindre alvorlige seksuelle krenkelser, som beføling av bryster og kjønnsorganer, ikke samleie. Det finnes derfor ingen bestemmelse i norsk straffelov som er tiltenkt seksuell omgang med noen som ikke har samtykket til det.
[ Debatt: Kvinner er nøkkelen til et bærekraftig samfunn ]
Å straffeforfølge tilfeller av sex uten samtykke som ikke omfattes av dagens voldtektsbestemmelse etter en bestemmelse om mindre alvorlige seksuelle handlinger er også svært problematisk i seg selv. Sex uten samtykke blir da ikke stemplet som det det er: Voldtekt.
De psykiske ettervirkningene av å bli utsatt for ufrivillig sex er ofte de samme som i tilfellene der det for eksempel er brukt vold. Mange ofre for sex uten samtykke sliter også med skyld og selvbebreidelse i ettertid. En straffelov som gjenspeiler at sex uten samtykke er voldtekt, vil derfor bedre uttrykke alvoret av krenkelsen.
Det tar ofte lang tid før ofre tør å snakke om, eller innser for seg selv, at de er et offer for seksuelle overgrep.
Et halvveis forsøk på å tette igjen hullet i lovgivningen gjennom § 297 er heller ikke en god løsning fordi sakene foreldes 2 år etter hendelsen skjedde og ofre for seksuell handling uten samtykke har ikke rett til bistandsadvokat. Straffansvaret for voldtekt, etter § 291, foreldes ikke. Samlet fører dette til færre anmeldelser, og dermed færre straffeforfølgelser.
I praksis har vi da en rettstilstand hvor seksuell omgang uten samtykke går straffefritt.
Mehl nevner også gjentatte ganger i debatten om samtykkelov at vi i Norge har en bestemmelse som kriminaliserer grovt uaktsom voldtekt. Også dette argumentet er hyppig brukt av politiske motstandere av samtykkelov. Hvorfor det at grovt uaktsom voldtekt allerede er straffbart er relevant i debatten, er for JURK vanskelig å forstå.
[ Ingeborg Senneset: – Jeg tenkte: Nå må jeg forsvinne (+) ]
Bestemmelsen går i korte trekk ut på at man kan dømmes for voldtekt selv om man ikke hadde forsett om dette. Dette gjelder altså skyldkravet, noe som ikke skal endres med en samtykkebasert straffelovgivning. En samtykkelov vil endre gjerningsbeskrivelsen av hva en voldtekt er, og skal ikke endre verken skyld- eller beviskrav. Dette er en avsporing i debatten om samtykkelov.
Vi ser stadig at dagens voldtektslovgivning kan være vanskelig å navigere i. Da må man i alle fall kunne forvente at justisministeren ikke bidrar til flere misforståelser enn oppklaringer i en debatt som allerede er preget av forvirring.