Loven som hindrer likestilling

I Norge liker vi å se på oss selv som et av verdens mest likestilte land.

Når man snakker om undertrykking av innvandrerkvinner, siktes det gjerne til patriarkalske tradisjoner og kjønnsrollemønstre i innvandrermiljøene. Men at norske lover bidrar til å hindre likestilling for fast bosatte innvandrerkvinner her i landet, er det få som har kjennskap til.

Likevel er det nettopp det som skjer. Det blir stadig vanskeligere å få innvilget grunnleggende rettigheter som oppholdstillatelse, statsborgerskap, familieinnvandring og trygdeytelser. Og måten kravene skjerpes på, rammer innvandrerkvinner hardest.

Kvinnelige innvandrere rammes hardt av inntektskravet man har hatt siden 2017 for å få innvilget permanent opphold. For å oppnå dette må man nå ha hatt en årsinntekt på 253.378 kr. før skatt det siste året. Man kan heller ikke ha mottatt sosialhjelp de siste 12 månedene.

[ Filmen fra skyttergravene i Ukraina er som å se en lunte brenne (+) ]

Kvinnelige innvandrere har ofte mindre skolegang enn menn når de kommer til Norge. Dermed har de også dårligere forutsetninger for å oppfylle inntektskravet. I tillegg kan fordommer og diskriminering forsterke kvinnelige innvandreres utfordringer på arbeidsmarkedet.

Kun de som er fulltidselev ved voksenopplæringen, kan få unntak fra inntektskravet.

Mange kvinner med flyktningbakgrunn har imidlertid en krevende livssituasjon med helseplager og traumer fra krig og flukt, kombinert med store omsorgsforpliktelser, noe som gjør det vanskelig å være elev på fulltid. Er det riktig å frata disse kvinnene retten til den tryggheten en permanent oppholdstillatelse innebærer?

Innvandrerkvinner som har kommet hit som ektefeller gjennom reglene om familieinnvandring, må få innvilget permanent oppholdstillatelse før de kan skille seg uten å risikere utvisning fra Norge. Dette forsterker risikoen for familievold.

[ Ber folk unngå å samle inn klær og utstyr til Ukraina: – En kjempeutfordring ]

De nye strenge kravene til permanent oppholdstillatelse, vil føre til at mange kvinnelige innvandrere forblir i destruktive forhold i lang tid av frykt for å bli tvangsreturnert dersom de skiller seg. I tillegg til inntektskravet, har også kravene til botid for å få innvilget permanent opphold blitt skjerpet.

I desember 2020 ble det vedtatt at flyktninger og deres familiegjenforente må bo minst fem år i Norge før de kan innvilges permanent opphold. Også det nye botidskravet kan føre til at en gruppe kvinnelige innvandrere møter større barrierer enn andre dersom de vil bryte ut av en undertrykkende parrelasjon.

Mange innvandrerkvinner som er i jobb, får bare deltidsarbeid med små stillingsprosenter.

De har dermed vanskelig for å oppnå den inntekten som kreves for å få rett til bosetning her i landet for ektefelle og/eller barn i hjemlandet. Konsekvensene av dagens inntektskrav er følgelig at retten til familieliv betinges av hvor ressurssterk man er. Personer som har lett for å få en jobb, vil fortsatt kunne få utøvd sitt familieliv om de gifter seg med en person fra utlandet, mens de med deltidsarbeid, arbeidsledige og uføre innvandrere ikke får den samme muligheten.

Denne våren innføres det skjerpede krav til norskferdigheter for å få innvilget statsborgerskap: Man må nå bestå en test på B1-nivå i norsk for å få statsborgerskap. Kravet ble omtalt som urealistisk høyt av de fleste faginstanser på voksenopplæringsfeltet da forslaget var på høring.

[ – Jeg var livredd. Og ensom. Hver eneste skoledag var et helvete (+) ]

Disse fagmiljøene påpekte at et slikt språkkrav ville resultere i at mange fast bosatte innvandrere aldri ville kunne bli norske statsborgere. Spesielt vil det være mange innvandrerkvinner med lite skolegang som ikke vil klare de nye kravene. De vil dermed miste muligheten til å oppnå norsk statsborgerskap, med den trygghet og de rettigheter som det innebærer – blant annet retten til å stemme ved stortingsvalg.

1. januar 2021 ble ordningen som sikret flyktninger full minstepensjon avviklet. Dermed har flyktninger bare rett på en prosentandel av minstesatsen til uføretrygd og alderspensjon. Fra samme dato ble også botidskravet forlenget fra tre til fem år for å kunne få en rekke stønader fra folketrygden.

Det innebærer bl.a. at en kvinnelig flyktning ikke kan få stønad som enslig forsørger før hun har bodd fem år i Norge. Myndighetene legger ikke skjul på at hensikten med disse nye innstramningene er å unngå å gi asylsøkere insentiver til å velge Norge som destinasjonsland.

[ Det du trenger å vite om jod-tabletter og radioaktiv stråling ]

Det finnes imidlertid ingen dokumentasjon som viser at dette resonnementet er holdbart. Det er ikke trygderettigheter i destinasjonslandet som er utslagsgivende for hvilket land asylsøkere søker om beskyttelse i, men grense-sperringer som bestemmer fluktrutene.

Det er grunn til å spørre om et land som er opptatt av likestilling mellom kjønnene og like rettigheter uavhengig av utdannelse og inntekt, kan være bekjent av å stille så strenge krav til den delen av befolkningen med utenlandsk statsborgerskap at de utelukkes fra rettigheter som er selvsagte for alle andre bosatte i Norge? Det virker svært urimelig at det er de mest sårbare i innvandrerbefolkningen, som rammes av innstramningene.

Er vi på vei mot et nytt klassesamfunn der velferdsgodene er forbeholdt de med god inntekt, god utdannelse og god helse?

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen