Adopsjonens skyggesider

En situasjon eller handling kan bestå av ett eller flere faktiske forhold. Hvordan eller om disse faktiske forholdene påvirker en person, og i hvilket omfang, kan variere.

Dette skal handle om utenlands-adopsjon.

Et faktisk forhold ved adopsjon, er at det oftere enn ikke, blir fremstilt som en nobel handling, noe fint og vakkert. At det adopterte barnet blir reddet fra elendigheten og blir gitt et liv som kan bli bedre i nytt land, med ny familie. Samtidig blir også et behov hos adopsjonsforeldre tilfredsstilt, nemlig å få ett eller flere barn.

Blir den enes død den andres brød?

Selv om det ikke kommer fra adoptivfamilien selv, men det skjer det også, så er det flere adopterte som opplever at enkelte, direkte eller indirekte, antyder at de bør være takknemlige for å være adoptert.

Som adoptert kan jeg bare snakke for meg selv, men jeg har behov for å si: Jeg er ikke et veldedighetsprosjekt. Jeg verken er eller trenger å være noe mer takknemlig enn et biologisk barn.

Hvorfor skal jeg det?

[ Paal William ble mobbet daglig i flere år – nå har han fått PTSD (+) ]

Et annet faktisk forhold ved adopsjon, uavhengig av hvordan det eventuelt påvirker den adopterte, er at adopsjon er et graverende relasjonsbrudd. Frarøvelse av identitet. Adopterte blir tatt bort fra sin biologiske familie, sitt språk og sin kulturelle kontekst.

Dette faktum kan ytterligere forsterkes ved at barnet kommer til adoptivfamilier som ikke er av barnets egen etniske opprinnelse og som ikke kommer fra samme kulturelle kontekst. Et slikt relasjonsbrudd, også for de som ble adoptert da de var babyer, kan påvirke tilknytning senere i livet.

Ideen om at adopterte barn er heldige fordi de har kommet til «noe bedre», vitner om en implisitt stadfestelse av en «de»-og-«oss»-mentalitet, der «oss», adoptivlandet, er bedre. Men er det nødvendigvis det?

En kan argumentere for at «ja, men her hos oss har vi bedre helsevesen og bedre utdanningsmuligheter». Prisen en betaler for å få dette angivelige gode er altså, for mange adopterte, et fullstendig fravær av tilknytning og kontakt med biologisk opphav.

Det er mulig det er et søkt poeng, men for å gi ikke-adopterte en kontekst: Sett at du plutselig ble revet bort fra alt og alle du kjente, fordi noen andre antyder at de kan tilby noe bedre. Du blir gitt en ny identitet.

Hvilke følelser vekker det i deg?

[ Syv tegn på vinterdepresjon: – Du må komme deg ut (+) ]

Det kan være en realitet at biologiske foreldre eller forelder i utgangspunktet ikke hadde mulighet til å ta vare på et barn, men da bør det legges til rette for at de skal klare det, og det krever selvsagt endringer i landet barnet kommer fra. For det er en vesentlig forskjell på ikke å kunne ta vare på et barn og det at man ikke vil.

I norsk barnevern skal det biologiske prinsipp telle svært sterkt. Dette frarøves adopterte. Videre bør det også sees på muligheter for at øvrig biologisk familie i fødelandet kan være omsorgspersoner for barnet.

Jeg vet om flere adopterte der andre biologiske familiemedlemmer mer enn gjerne ønsket omsorgen for barnet og også hadde muligheter og forutsetninger for å gjøre det, men ikke fikk lov. Et barn bør i det lengste få vokse opp i sin egen biologiske familie og i det minste i sin egen kulturelle og etniske kontekst, i fødelandet.

Som adoptert kan jeg ikke svare på spørsmålet jeg nesten alltid får i møte med helsevesenet: «Er det noe sykdom i familien?». Når jeg sitter i juleselskaper og hører familiemedlemmer mimre over fødselshistorien til sine (nå voksne) barn, er jeg utenfor.

Det er en historie jeg aldri kan få høre, for den er jeg frarøvet.

[ «Alt du elsker» – nyansert om hatets ringvirkninger (+) ]

«Du er jo som oss» eller «vi ser ikke farge vi», har jeg fått høre av norske medborgere opp igjennom, nære og fjerne. Utsagnene smaker dårlig for meg. Jeg er ikke vond i viljen, så jeg forstår at det er i beste mening. Likevel opplever jeg at slike utsagn er med på å feie mine erfaringer under teppet.

Jeg har fått høre av menn, på grunn av min hudfarge og opprinnelse utsagn som: «Jeg har hørt at dere søramerikanere er gode i senga». «Jeg har aldri prøvd en brun som deg». Det første er ikke et kompliment, ikke for meg.

Det er objektivisering. Jeg er heller ikke en prøvekanin.

Jeg blir snakket engelsk til ganske ofte, av folk jeg hører snakker norsk med andre, uten at de har forsøkt norsk til meg først. For meg er ikke det greit. Ikke rent sjelden får jeg høre: «Oi, så bra norsk du snakker, hvor lenge har du vært her?». Jeg har blitt kalt n-ordet, svarting og en rekke andre ting. Jeg fikk en gang for flere år siden høre at en person ikke engang ville kysset meg med en plastpose trukket over hodet, fordi jeg er brun.

[ Kaveh Rashidi mistet søsteren: – Jeg kunne jo ha begynt å drikke, ruse eller skade meg (+) ]

Rasisme, også overfor adopterte, må tematiseres i langt større grad. Adoptivforeldre, adoptivfamilie for øvrig og storsamfunnet, må i langt større grad læres opp om rasisme og hvordan dette kan være for en som blir adoptert inn i en helt annen etnisk og kulturell kontekst.

Å være adoptert og alt det medfører, er ikke svart-hvitt.

Å være adoptert trenger ikke bety at en vil streve med tilknytning og mangel på identitetsfølelse. Likevel har det å være adoptert flere sider og perspektiver enn det fokuseres på. Det fokuset trengs og det straks. Først og fremst fra de adoptertes perspektiv. Adopsjon har flere sider, også flere enn de jeg har presentert. Mange av adopsjonens skyggesider gjelder parter som er spesielt berørt, nemlig den adopterte og vedkommendes biologiske familie.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen