FN vedtok for mer enn ti år siden en klageordning for brudd på barns rettigheter etter Barnekonvensjonen. Ordningen er viktig for at rettighetene i konvensjonen kan oppfylles. Norge oppfatter seg som et fyrtårn for barns rettigheter, men Stortinget har likevel avvist å gi norske barn klagemulighet.
Nå har Stortinget fått en sjanse til å ombestemme seg.
Det handler om hvorvidt Norge skal ratifisere tilleggsprotokollen til Barnekonvensjonen som etablerer en klagerett til FNs barnekomité. Tre stortingsrepresentanter fra Venstre, SV og Rødt har foreslått at Norge tiltrer klageordningen. Spørsmålet har vært reist tidligere, men Stortingets flertall har sagt nei.
Ti stater innførte klageretten da den trådte i kraft i 2014. I dag har 48 stater gjort det. Blant dem er våre nordiske naboer Danmark og Finland, samt store europeiske land som Frankrike, Tyskland, Italia og Spania.
I 2003 ble Barnekonvensjonen gjort til norsk lov gjennom inkorporering i menneskerettsloven. Barn er dermed gitt en sterk stilling i norsk lovgivning. Imidlertid viser erfaringen, blant annet demonstrert ved Den europeiske menneskerettsdomstolens (EMD) omfattende gjennomgang og kritikk av norske barnevernssaker, at praksis er noe annerledes.
[ Kommentar: Russland frykter ikke våpen. Kreml frykter frihet ]
Åtte år etter at tilleggsprotokollen trådte i kraft mangler norske barn de samme klagemuligheter etter Barnekonvensjonen som barn i for eksempel Bolivia og Gabon. Det bør være et tankekors for en stat som anser seg som et foregangsland.
Norges posisjon på det barnerettslige feltet er de senere år svekket gjennom mange brudd på Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK), påvist i dommer fra EMD. Et fortsatt nei til ratifikasjon vil ytterligere svekke Norges troverdighet på dette området.
Etter vår mening burde FNs klagemekanisme være attraktiv for Norge.
Noe av kritikken fra våre myndigheter mot EMDs behandling av norske barnevernssaker, er at EMD har inntatt en for ensidig posisjon. Mens EMD vurderer sine saker ut fra EMK, tar FNs barnekomité utgangspunkt i Barnekonvensjonen med et tydeligere barneperspektiv enn EMD.
Motstanden mot norsk tiltredelse av klagemekanismen har vært særlig stor i statsforvaltningen. I Meld. St. 39 (2015-2016) er Utenriksdepartementet klar nok:
«Uttalelsene (fra barnekomitéen, vår anm.) vil kunne føre til økt rettsliggjøring og begrensninger i norske myndigheters handlingsrom dersom komitéen overprøver de nasjonale myndigheters vurderinger, og norske domstoler legger komitéens tolkninger til grunn.»
[ Anne fryktet å bli voldtatt på jobb: – Jeg gråt hver dag ]
Mens klageordningen fremstår som et truende scenario for Utenriksdepartementet, har vi vanskelig for å se hva som er så problematisk. EMD har i sine avgjørelser gjort nettopp det som UD her frykter, ved å fastslå forvaltningens og domstolenes brudd på Norges internasjonale forpliktelser og norsk lov.
I barnevernssaker har dette ført til endringer og presiseringer fra både Høyesterett og Barne- og familiedepartementet, til barns beste. Ingen mener vel at dette må føre til at Norge skal trekke tilbake sin ratifikasjon av Den europeiske menneskerettskonvensjonen av hensyn til norske myndigheters «handlingsrom».