Tillit er den viktigste ingrediensen i et effektivt og rettferdig velferdssystem og Norge er trolig et av verdens mest tillitsbaserte samfunn. Vi skal ha tillit til folk, og folk skal ha tillit til Nav. Tillit er ikke noe man kan bestemme seg for å få fra andre, men noe man gjør seg fortjent til.
Noe man må jobbe kontinuerlig med. Og det gjør vi i Nav.
I kjølvannet av NRKs podkast «På innsiden av Nav» har Navs håndtering av saken til Ingrid Djupskås, som søkte om 60 prosent uføretrygd og fikk avslag flere ganger, fått oppmerksomhet i mediene. Inntrykket som lett fester seg, er at Nav bruker altfor lang tid på å avgjøre en sak som synes opplagt: Djupskås burde fått uføretrygden sin før.
Jeg har lyst til å plukke opp tråden i Julia Köhler-Olsens kronikk «La oss snakke om tillit», som sto i Dagsavisen 25. januar. Hun er professor i rettsvitenskap ved OsloMet og mener blant annet at det går ut over rettssikkerheten at søkeren ikke personlig kan fremme sitt syn på saken overfor den i Nav som treffer avgjørelsen.
Hun mener det er lite tillitsskapende når likebehandlingen kun sikres basert på informasjon i dokumenter, og at vi praktiserer loven strengere enn nødvendig. Spørsmålet er: Sikres rettssikkerheten og likebehandlingen best ved at alle får anledning til å snakke med den som fatter vedtaket i saken?
Etter min mening er svaret «nei».
:quality(70)/cloudfront-eu-central-1.images.arcpublishing.com/mentormedier/EODBYDH2ZBAJXMJSA7PHS3NZHY.jpg)
Halve Norge får en ytelse eller tjeneste av oss. Nav utbetaler en tredjedel av statsbudsjettet, og behandler mer enn 4 millioner saker i året. I over 3 millioner av dem må en saksbehandler inn i saken for å vurdere om vilkårene er oppfylt og om vi har fått den dokumentasjonen vi trenger.
Det betyr at vi må ha en effektiv og hensiktsmessig saksbehandling.
Regelverket for ytelsene vi forvalter, og særlig for de langvarige ytelsene som uføretrygd og arbeidsavklaringspenger, er komplisert. Derfor har vi valgt å dele på oppgavene. Ikke bare for å sikre størst grad av likebehandling, men også fordi det verken er hensiktsmessig eller gjennomførbart at alle veilederne ved Nav-kontorene skal ha inngående kunnskap om lovverket. Dessuten blir det ikke nødvendigvis rettferdig saksbehandling hvis vedtakene gjøres av en som har et nært forhold til den som søker. Tvert imot kan det svekke rettssikkerheten.
Når en Nav-veileder mener at en person kan ha krav på uføretrygd, skal en saksbehandler vurdere om lovens krav er fylt. Det er en viss grad av skjønn i disse sakene, men det er svært begrenset. Kravene til dokumentasjon er strenge.
Avslag på søknader kan påklages til Trygderetten og eventuelt andre domstoler. De fleste gangene får Nav medhold. Det tyder på at vi i all hovedsak praktiserer loven slik den er tenkt.
I Norge er det 360.000 uføretrygdede, det vil si 10,5 prosent av alle i alderen 18–67 år. Ingen andre land har like høye tall.
[ – Når man mister tidlig, slik jeg gjorde, kjenner man seg ofte enormt ensom i sorgen ]
Når det gjelder saken til Djupskås, var det aldri tvil om at hun hadde helseplager som klart nedsatte arbeids- og inntektsevnen. Spørsmålet var hvor mye hun kunne jobbe. Nav må vite med sikkerhet at arbeidsevnen er utnyttet i maksimal grad. Etter at hun fikk avslag på den første søknaden i 2015, begynte hun på et fireårig fulltidsstudium.
Da utdannelsen nærmet seg slutten i 2019, søkte hun igjen. Nav Arbeid og ytelser ba om ytterligere dokumentasjon fordi det var uklart om hun kunne jobbe mer enn 40 prosent hvis arbeidet ble tilrettelagt. En uføretrygd innvilges for resten av livet, og derfor kreves det grundige beskrivelser av faktisk funksjonsevne over tid og i ulike situasjoner. Særlig når den det gjelder er såpass ung og ressurssterk som Djupskås. Halvannet år senere hadde vi fått den dokumentasjonen vi mente vi trengte, og hun ble innvilget 60 prosent uføretrygd.
Som jeg innledet med, er vi opptatt av at folk skal ha tillit til Nav. Og det handler om mer enn vedtakene vi gjør.
Tillit handler også om språk og kommunikasjon.
Vi må gjøre det lett for folk å forstå hva de har rett til, hvilke plikter de har, og hvordan en søknadsprosess foregår. Her har vi absolutt forbedringspunkter. Noe av det kommer fram i podkasten med Ingrid Djupskås. Hun satt med en følelse av avmakt da hun fikk avslagene fra Nav. Det skal vi ta inn over oss.
Jeg tror blant annet vi kan bli bedre til å gjøre det tydelig for søkeren at det ikke er Nav-kontoret som gjør vedtak om langvarige helseytelser, og at det kreves mye dokumentasjon for å få innvilget en uføretrygd. Og kommunikasjonen mellom Nav-kontoret og de som gjør vedtakene, kan bli bedre. Det er vi vi gang med å lage rutiner for.
[ – Jeg kunne jo ha begynt å drikke, ruse eller skade meg (+) ]
Et bedre lovspråk kan også bidra til å øke tilliten, ettersom folketrygdlovens ofte kronglete språk er vanskelig å videreformidle med enkle ord. Vi er i ferd med å konkretisere forslag til forenklinger som ikke bare gjør språket mer forståelig, men også muliggjør flere gode, digitale tjenester.
Vår årlige undersøkelse der vi spør folk som mottar en ytelse fra Nav, viser at 7 av 10 har tillit til oss. Vi vil vite mer om hva som kan øke tilliten. I desember lyste vi ut forskningsmidler til prosjekter som skal gi mer kunnskap om området pålitelig forvaltning og tillit.
Nylig fikk vi tildelingsbrevet for 2022 fra Arbeids- og inkluderingsdepartementet. Regjeringens tillitsreform er et eget punkt. Vi er blant annet bedt om å starte arbeidet med å gjennomgå mål- og resultatstyringen «med sikte på å utvikle god balanse mellom behov for styring og reelt handlingsrom for å utøve faglighet i førstelinjen». Vår oppgave blir å omsette ord til handling. Hva betyr tillitsreformen i praksis? Og hvordan skal vi sikre likebehandling samtidig som Nav-kontorene får større handlingsrom? Den debatten ønsker jeg velkommen, både i og utenfor Nav.