Med jevne mellomrom diskuteres tvang og frivillighet i psykiatrien. Debatten veier som regel pasientens interesser opp mot behandlernes og samfunnets interesser. Dette spørsmålet angår imidlertid flere enn pasienten og behandlerne. Pasientens frihet til å velge kan frita systemet for ansvar – men samtidig legge ansvaret over på oss pårørende.
Vi har i realiteten ikke noe valg.
La meg fortelle om sist fredag: Jeg har busset en time for å besøke min godt over femti år gamle bror. Han bor alene i en leilighet, og har i rundt 30 år har hatt en tung psykiatrisk diagnose. Det tar tid før han åpner, og han brøler unevnelige skjellsord før han manøvrerer sitt elektriske kjøretøy til døren. Han sitter naken på badet, hvor det fortsatt finnes en ledig flate hvor han kan plassere en avis – toalettet. Vasken fungerer som askebeger. Alle andre flater i leiligheten er fylt opp av søppel, sneiper og matrester. Senga er våt og skitten.
Jeg er vant til mottagelsen, og starter på tilbudssiden: Vil du ha hjemmelaget suppe? Medbrakt kaffe? Jo da, det vil han. Jeg lager i stand, men han klarer ikke å samle seg om verken å spise eller drikke. Han skriker og brøler, lurer på hvorfor jeg kommer for å stjele alle tingene hans, hvorfor min samboer stadig smyger seg inn gjennom et hull i veggen.
[ Sigrid Bonde Tusvik: Hvis du ser en jente ligge bevisstløs på en fest, så må du rope: DET BRENNER! ]
Hvorfor andre skal ta kontroll over ham – og hvorfor vi ikke forstår at alle må ha lov til å ha sin egen personlighet. Han brøler og tramper – og hele leiligheten hans bærer bud om at dette ikke er første anfall: Det er hull i de fleste vegger og dører. Den tre år gamle leiligheten er en ruin, som er dekket av belegget som legger seg etter 90 daglige sigaretter.
Jeg skjønner at dette ikke er den dagen hvor det vil åpne seg en mulighet for den gode samtalen. Jeg er over seksti år gammel, og har en travel arbeidsuke bak meg. Klokka halv fire på fredag ettermiddag klarer jeg ikke å hente fram krefter til å finne den terapeutiske inngangen. Derfor pleier jeg oftest å besøke på lørdager, men av og til er det deilig med en frihelg.
Jeg konsentrerer meg om å fjerne avfallet som gjør det uframkommelig i leiligheten, skifter på senga og bærer alt skittentøy ut i boden – slik at min søster kan hente det. Hun bor nærmere, og hun vasker ukentlig 6–7 maskiner med tøy. Hun er også innom min bror de fleste dager. Jeg prøver å gjenskape en viss orden – og forsøker å overse de obskøne skjellsordene.
Det rare er at språk har en kraft – uansett kontekst.
Min bror har et stående tilbud om medisinsk og psykiatrisk utredning, med tanke på å finne en riktigere medisinering og et mer adekvat tilbud. Men det vil han ikke. Han er overbevist om at det er legene som har påført ham de plagene han har – og det er mange. Han har mistet evnen til å gå, og han klarer heller ikke å kontrollere urin og avføring.
Han skjelver så mye på hendene at han ikke kan tilberede en ferdigmiddag, eller hente en kopp kaffe ut av mikrobølgeovnen uten å søle. Men han har ingen diagnose som kan forklare tilstanden, og det vil han heller ikke få. For han motsetter seg utredning, innleggelse eller det han selv betrakter som «å bli sperret inne».
[ En dag i skibakken snudde opp ned på livet til fem år gamle Anna og familien (+) ]
Sykehuset i vår kommune, som har det faglige ansvaret for min bror, respekterer valget hans. Og med denne avgjørelsen setter de meg og min søster i følgende valgsituasjon: Vi kan la vår bror sitte i sin egen søppeldynge, og overlate ham til sin egen hjelpeløshet. Eller vi kan påta oss et ansvar for å rydde, vaske, handle, prøve å tilrettelegge for måltider han kan klare å varme selv. På papiret er dette et valg – men neppe i virkeligheten.
Jo da, min bror er innbygger i en kommune, og han får selvsagt noe hjelp. Men det er en dråpe i havet, sammenliknet med hva han trenger. Det er også kommunens representanter enige i. De mener at det er psykiatrien som må ta ansvaret, og at det må finnes en institusjon som kan gi det døgntilbudet min bror trenger.
På tunge dager blir jeg slem og konspiratorisk. Da tenker jeg at det er svært bekvemt for hjelperne å respektere pasientens valg. For det betyr jo at de slipper å ta ansvar. Andre ganger kan jeg være mer forsonlig, og da skjønner jeg jo at min bror er pasienten fra helvete. Han som det faktisk ikke finnes noe godt tilbud til.
Jeg tror mange pårørende til psykiatriske pasienter veksler mellom håp og fortvilelse. Vi gjør i hvert fall det. Vi har i snart tre år betraktet det som en midlertidig ordning at vi skal være vaskeri, hjemmehjelper, aktivitører og terapeuter. For noe må jo skje – alle forstår jo at dette ikke kan fortsette, sier vi til hverandre.
Og dessuten: Det jo er bruttern som har det verst – ikke vi!
[ På disse skolene øker grov vold aller mest: – Ikke overraskende (+) ]
Vi planlegger hva som bør sies på møter, og hvilke eposter og telefoner som kan få noen til å ta tak i situasjonen. I begynnelsen av november skrev vi et brev til sykehuset i kommunen vår, hvor vi etterspør begrunnelser for medisineringen og tilbudet pasienten får. På hvilken måte mener sykehuset at dette er et adekvat tilbud? Vi har fortsatt ikke fått noe svar. Pasientombudet sier vi skal purre.
I det siste har det begynt å snike seg inn en ny tanke: Hva om dette er en permanent situasjon? Vi er mange år eldre enn broren vår. Uansett hvor mye vi bryr oss om ham, er det tungt å tenke at vi skal holde på sånn resten av livet. Skal vi aldri ha en bekymringsløs uke – skal vi aldri få bestemme over vårt eget liv?
Red.anm: Dagsavisen kjenner til skribentens identitet.
