Debatt

Å snakke om skolevold er blitt tabu

Jeg kan ikke slå meg til tåls med Bystyrets planlagte løsning på konflikten mellom meg og Oslo kommune.

Lektor og lærer Clemens Saers ble angrepet og alvorlig skadet på jobb.
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Sist sommer nådde jeg mitt mål: 50 år som skolelærer.

Men det var først i mitt 43. år som lærer at jeg oppdaget tabuet som ingen ville snakke om. Vold imot lærere.

Fortielsen gjorde at problemet vokste. Samtidig økte elevenes rettigheter, mens lærernes autoritet krympet. Resultatet har blitt at lærere og elever har fått redusert trygghet og svakere rettssikkerhet.

Det var da jeg selv ble utsatt for vold fra elev, som kunne ha kostet meg livet, jeg ble oppmerksom på dette. Det var en sjokkartet erkjennelse, for jeg opplevde et helt nytt skoleregime, der lærerne fikk et urimelig stort ansvar.

Jeg hadde mistet kontroll med en elev. Det er alvorlig for en lærer.

Dreier det seg om en konflikt som ender i vold mellom en lærer og elev, er det nærmest en dødssynd. Slikt skal bare ikke skje. Da ryker lærerens status og omdømme. Og skolens.

For meg resulterte voldshendelsen i utfrysing og sykemelding. En trist avslutning på min lange lærergjerning. Eleven som angrep hørte ikke hjemme i min klasse. Elevene i klasserommet bekreftet at det var eleven som gikk til angrep fordi jeg hindret ham i å bane seg veg inn i klasserommet under påskudd av å innkreve gjeld fra en annen elev. Det hjalp heller ikke at eleven ble dømt til et halvt års ubetinget fengsel. Jeg opplevde at jeg var synderen. Alt annet var tabu.

Først da jeg to år senere leste forsker Børge Skålands doktoravhandling om vold mot lærer, gikk det opp for meg at jeg ikke var alene. Mønsteret var at lærere som ble skadet av elever, ble tillagt skyld. Flere av dem erfarte å bli frosset ut av egen arbeidsplass og ble så knust at de ikke orket å ta opp kampen mot den åpenbare uretten.

I 2014, året jeg ble angrepet, fikk Utdanningsetaten i Oslo rapporter om 802 tilfeller av vold mellom lærer og elev. I 2019, før pandemien, ble det meldt inn rundt 2.500 alvorlige voldshendelser i Oslo-skolen.

Uforsvarlig mange videregående skoler lar være å melde inn slike hendelser.

På Dagsnytt 18 i desember 2019 sa skolesjef Marthe Gerhardsen at hun ville lære av Saers-saken. Det var på tide, for det er straffbart å ikke melde inn ansattes skader til Arbeidstilsynet. I 2014, da jeg ble varig skadet av en elev, rapporterte hennes etat kun inn ett tilfelle fra Oslos skoler.

Det var ikke Utdanningsetaten som rapporterte. Det var jeg som meldte inn min egen skade. I 2020 ble Utdanningsetaten informert om over 3.000 hendelser. Tre ble meldt til Arbeidstilsynet.

Gerhardsen har tydeligvis mye å lære.

Derfor gikk jeg til sak mot kommunen. Jeg ville få norsk rett til å fastslå at arbeidsmiljølovens bestemmelser om en trygg arbeidsplass også gjelder for lærere. Jeg ønsket et nytt regime med et nytt handlingsmønster og en ny moralsk standard. Jeg ville at lærere skulle få trygghet og bli informert om voldelige elever.

I ting- og lagretten vant mitt syn fram. Tingretten ga også uttrykk for at jeg hadde god grunn til å reise sak mot Oslo kommune.

Fordi domstolen mente at min arbeidsgiver ikke handlet grovt uaktsomt – jeg ble jo ikke drept – ble jeg dømt til å betale kommunens advokatutgifter

på 230.000 kroner. Totalt satt jeg igjen med en regning på 1.700.000 kroner i advokatutgifter. Det er mye for en lærer, og enda mer for en som har fått varig skade på grunn av elevvold i arbeidstiden.

For meg føltes dommen som en straff. Ikke minst fordi kommunen bruker den til å svartmale meg som taper og skjule det som både skolesjefen, byråden og dommerne mener er vesentlige læringspunkter for Oslo kommune.

Slike refleksjoner får meg til å minnes det som skjedde få dager etter at jeg ble skadet. Da ble jeg innkalt til rektors kontor. Der ble jeg konfrontert med en jurist fra Utdanningsetaten, som sa at det hadde meldt seg vitner som fortalte at det var jeg som hadde overfalt voldseleven.

I den sjokktilstanden jeg fortsatt var i, forsøkte jeg å forklare at det ikke stemte, men juristen lot seg ikke rokke. Hun presiserte til og med at det var unødvendig å snakke med alle elevene i min klasse, de som hadde opplevd overfallet. Det holdt med én, som støttet meg. Juristen og Utdanningsetatens ledelse trodde nemlig på voldseleven og fire av hans venner, som deltok i overfallet.

Dermed ble min fiktive voldsbruk den offisielle versjonen av overfallet. Rektor brakte den videre til min tillitsvalgte, og til flere av mine kolleger. Voldselevens kontaktlærer, som lå på sykehus overfallsdagen, støttet i to rettsinstanser voldselevens versjon av hendelsen. Under slike forhold var det ikke så rart at jeg opplevde å bli frosset ut av mitt eget kollegium, uten å skjønne hvorfor.

Rektors innstilling var hele tiden å støtte eleven, ikke læreren. Det var Utdanningsetaten og skolesjef Astrid Søgnens credo. Min virkelighetsforståelse ble snudd på hodet. Jeg var blitt læreren som overfalt seg selv.

Heldigvis konkluderte to rettsinstanser at min versjon av hendelsen var den riktige.

En trøst er det også å vite at rektor Trond Lien én gang innrømmet at han burde ha gjort mer for å hindre voldsbruken som ødela meg, og at det var hans ansvar. Desto tristere er det at han fort glemte det, og brukte to rettssaker til å si det motsatte, og at han ikke husket. Slik fulgte han i skolesjef Astrid Søgnens fotspor, da hun, i et brev til meg i august 2016 skrev at hun ikke kunne ta ansvar for det som hadde rammet meg.

Dette er bakgrunnen for at jeg ikke kan slå meg til tåls med Bystyrets planlagte løsning på konflikten mellom meg og Oslo kommune. En generell erstatningsordning kan ikke bli noe annet enn et plaster på såret. På altfor mange sår. Uten at årsakene til at stadig flere lærere blir såret, blir analysert og rettet opp.

Når kommunen attpåtil begrunner strategien med at en støtte til meg vil lokke andre lærere til å kreve det samme, blir jeg matt og sint. Slik røper makten at den fortsatt prioriterer taushet og tabu. Det kan jeg ikke akseptere.

Det er ikke politikk. Det er resignasjon og maktmisbruk.

  • Red.anm: Daværende rektor Trond Lien er forelagt påstandene til Clemens Saers og svarer følgende: Jeg kan bare gjenta at jeg er svært lei meg for at Clemens Saers ble skadet på min vakt. Jeg har fortalt min versjon av hendelsesforløpet i rettsakene, og har ingen kommentarer utover det.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen

Mer fra: Debatt