Nå i januar har en ny forsvarskommisjon under ledelse av statsforvalter Knut Storberget nettopp startet sitt arbeid. Det blir et vanskelig oppdrag, vi står midt oppe i dramatiske endringer med store brytninger i NATO.
USA står i fare for politisk kollaps og Tyskland og Frankrike viser økende NATO-skepsis. Vi trenger en nasjonal diskusjon om Norge og NATO – hva vi så for oss og ønsket å oppnå, hvordan det utviklet seg og hvor vi er havnet.
Det tas for selvsagt at Norge er et lojalt medlem av FN. Hallvard Langes politiske credo, Alltid tjene, aldri skade FN, var et grunnleggende premiss for at vi gikk inn. Likevel er vi forblitt en trofast alliert av et USA som stadig mer åpent har neglisjert FN og medlemmenes forpliktelser etter FN-pakten.
:quality(70)/cloudfront-eu-central-1.images.arcpublishing.com/mentormedier/AHCXLZXCJJCTJIXPVPK6YXLX5Q.jpg)
Sannheten er at de to lojalitetene er uforenlige. NATO var allerede fra første stund et grunnleggende brudd med FN, dannet i 1945 for å «beskytte fremtidige generasjoner mot krigens svøpe». Medlemslandene er etter FN-pakten forpliktet til å 1) å løse alle konflikter ved forhandlinger, samarbeid og etter folkerettens prinsipper, og 2) aldri gripe til våpenmakt.
Pakten åpner for regionale organisasjoner som skal sikre at FNs prinsipper etterleves innen sitt geografiske område. Men NATO ble ikke primært dannet for å sikre FN-prinsippene innad i sitt område, men for å styrke USA overfor et annet medlemsland, Sovjet-unionen. NATO er med tiden blitt halen som vifter med hunden.
[ Står disse gutta foran Stortinget og protesterer for undertrykte grupper? Nja ]
Frem til 1990-tallet kunne USA regne med å ha flertall i FNs hovedforsamling. Etter at kolonilandene ble selvstendige var USA ikke lenger sikret flertall for sine ønsker og valgte da å ta retten i egne hender. George Schultz, Reagans utenriksminister, gjorde narr av folk som krevde respekt for folkerett, megling og prosedyrene i FN-pakten. Disse overså, sa han, USAs maktposisjon. USA ville selv bestemme «hvordan det vil handle og hvilke saker som vesentlig faller innenfor USAs egen jurisdiksjon slik som USA selv definerer den». Altså et utilslørt makt-er-rett-standpunkt.
Med dette hevet USA og NATO seg suverent over FN-pakten. Den ble i realiteten opphevet, men Norge har likevel i alle år siden stått last og brast lag med USA i undergraving av folkeretten og FN-pakten som verdenssamfunnets grunnlov.
Særlig etter slutten på den kalde krigen har Norge gjort seg medskyldig i grove krenkelser av internasjonal rett, ulovlige blokader, kriger, tortur, alltid innsvøpt i subtile omskrivninger og tynn språklig kamuflasje.
Hvor uforenlig vårt NATO-medlemskap er blitt med våre forpliktelser etter FN-pakten er glimrende analysert og forklart i en bok som kom ut i 2002, «Også krig er terror», skrevet av nå avdøde Gunnar Garbo, leder av Venstre og stortingsrepresentant.
Men det er først og fremst diplomaten Garbo og hans imponerende folkerettsekspertise som gjør boken så verdifull. Jeg tenkte da boken kom ut at dette enmannsverket var solid som en offentlig utredning og fortjente en grundig drøftelse i Stortinget. Når Forsvarskommisjonen skal se på NATO er Garbos kritiske studie en gjennomgåelse av største verdi.
[ – Hadde jeg visst hva slags ettervirkninger viruset kan gi, hadde jeg vært mye mer forsiktig ]
Boken kom i tredje opplag i 2014, men ledet ikke til den brede og grunnleggende nasjonale debatt det er behov for. Etter vår tilslutning til NATO i 1949 har det vært en æressak å ikke reise tvil og spørsmål og – som jeg selv har erfart – ikke vise noen interesse for alternative ideer om fred og sikkerhet.
Det må være opplagt at dette ikke kan fortsette lenger. USA har hatt en uansvarlig leder i fire år. Republikanernes vedvarende angrep mot selve valgsystemet gjør det usikkert hvor USA vil gå. Om få år kan USA være i oppløsning, borgerkrig eller et lovløst despoti. Det vil derfor være sprutende galskap om Stortinget skulle godta avtalen om 4 USA-styrte militærbaser på norsk jord.
Dessuten står vi overfor presserende sikkerhetsproblemer av ikke-militær art, miljø, global oppvarming, redusert biologisk mangfold, tørke og sviktende matforsyning. Dette betyr at vi nå trenger en allsidig og bred nasjonal diskusjon. Norge kunne fortjene en egen kommisjon om vår sikkerhet i fremtiden. Kan vi fortsatt satse på det NATO vi har i dag eller bør vi søke å revitalisere den internasjonale fredsorden som vi forpliktet oss til ved å tiltre FN-pakten.
[ Her forteller Anne Lindboe hvorfor hun sluttet på dagen i PBL (+) ]
I mine protester mot avtalen om USA-styrte baser i Norge har jeg ofte nevnt USAs egeninteresse i å tøyle sine voldelige tilbøyeligheter. Et globalt samarbeid om fred vil gi USA sjanse til å dekke presserende behov på hjemmebane. Nettopp publiserte tall viser sterk holdningsendring i USAs befolkning. I september 2021 var et solid flertall på 78 % for tilbaketrekning fra Afghanistan og bare 17 % mot. Den amerikanske offentligheten vender seg nå mot militære eventyr i utlandet og ønsker reduserte militærbudsjetter og at de mange problemene på hjemmebane prioriteres.
Det er på tide å erkjenne og ta konsekvensen av at USA, landet som sto sentralt i å utforme FN-pakten, har utviklet seg til organisasjonens fremste motstander. Norge er medlem av Sikkerhetsrådet og bør ta initiativ til bredt samarbeid om de reformer av internasjonal politikk som blir stadig mer påtrengende.