Krenkehysteriet – er det så ille?

Da favorittpodkasten min flyttet over til en privat aktør, tegnet jeg abonnement. I samme slengen prøvde jeg å utforske nye podkaster, og etter å ha sett Kompani-Laurtizen og «Skal vi danse», fristet det å utforske hva Vegard Harm og Morten Hegseth, i podkasten Harm og Hegseth, hadde på hjertet.

Fyrene fremstår like sympatiske i podkast som på TV. Likevel satt jeg igjen med en klump i magen.

Da jeg dykket ned i følelsen, fant jeg ut at klumpen var knyttet til deres indignasjon over «krenkehysteriet». For ti år siden, som psykolog og leder i 30-årene med gode framtidsutsikter, ville jeg nikket til deres oppgitthet.

Jeg hadde tenkt som dem: folk får faen meg ta seg sammen og tåle litt.

Det aner meg hvordan det fremstår når en trygda kvinnelig kroniker i midten av 40-årene ber om retten til å føle seg krenka. Mitt 30-årige jeg ville snudd seg i klatreselen om hun leste dette. Men jeg gjør det likevel. For jeg tror det nevnte «krenkehysteriet» ikke alltid er så gærent.

Jeg vokste opp med at vanlige skjellsord var homse, hore, og mongo. Man brukte n-ordet også, og blackface var innafor som utkledning - det var mye mer stas å være cowboy enn indianer.

Så ble noen krenka. Og det skjedde en holdningsendring.

[ Skal samfunnet stenge fordi du er redd? ]

I min psykologkarriere støtte jeg på mange kvinner som slet etter seksuell trakassering. Både den eksplisitte og den subtile. Så kom metoo. Det var greit å si at man var krenka. Og forandring skjedde.

Trygda kroniker-kvinner over 40 starter neppe en folkebevegelse. Men jeg håper vi kan skape et visst engasjement.

Når The Guardian avslører at kvinner har 32 prosent større sjanse for å dø når de opereres av en mann, er det verdt oppmerksomhet. Når artikkelen «Brave Men» and «Emotional women», viser at kvinner med slag sendes hjem med antidepressiva, og at kvinner ofte klassifiseres som «timewasters» og «chronic complainers» når de kommer med invalidiserende lidelser, bør vi spørre oss hvorfor.

Maya Dusenberys bok «Doing harm» viser konsekvent forskjellsbehandling av menn og kvinner i helsevesenet. Og at menns sykdom ses på som «kroppslig» og kvinners som «psykologisk».

«Women’s brain project» viser medisinsk «gaslightning» av kvinner, og finner at menns sykdom blir sett på som normalen (kvinners som avvik). Dette skjer bl.a. fordi medisinsk forskning oftest gjøres på menn, og ikke tar høyde for nevrologiske, hormonelle og genetiske forskjeller.

Langt flere kvinner enn menn gis diagnosen «psykosomatisk lidelse». Diagnosen gis når behandleren mener at kvinnens somatiske plager skyldes stress, dårlig mestring eller et overdrevent fokus på symptomer.

[ Noen virker veldig bekymra for ytringsfriheten. Eller. Sin egen ytringsfrihet ]

«Hysteri» (som betyr vandrende livmor) brukes som forklaring når kvinner klager på plager, og standardtester ikke gir entydige svar. «Flink pike» og stress brukes som udokumenterte forklaringer, til tross for at ny forskning viser alvorlige kroppslige avvik ved såkalte kvinnesykdommer som ME, fibromyalgi, POTS. Lidelser som ofte debuterer når kvinner nærmer seg 40.

Der individtilpasset medisin beskrives som framtida for kjønnsnøytrale eller mannsdominerte sykdommer (som kreft og hjertelidelser), planlegges standardiserte pakkeforløp for kvinnetypisk sykdom som kronisk utmattelse, smerte. Selv om diversiteten i disse gruppene er stor og pasienter kan trenge kontrære tiltak (noen eksempelvis blir langt sykere, mens andre blir bedre av gradert trening).

Da jeg skrev kronikken «Kvinner er offer for psykologisering» fikk jeg hjerteskjærende meldinger i innboksen. Fra damer i alle aldre som fortalte at de tar med seg far eller samboer til lege for å bli tatt seriøst. Fra kvinner som først etter flere tiår i helsevesenet, fikk riktig behandling for rett sykdom – etter mange møter med hjelpeapparatet der sykdommen ble bagatellisert eller psykologisert.

En historie fra ei jente med massive endometrioseplager ble forklart at dette var vanlige mensplager hun måtte tåle. Det rørte meg så dypt at jeg ble på grineren da tre gutter som vant en episode av «Fangene på fortet» donerte beløpet til endometrioseforeningen.

I det øyeblikket tenkte jeg: det er håp. Men bare hvis vi fortsetter å si fra. Bare hvis kvinner forteller om bagatellisering av kvinnesykdommer, og protesterer. Kvinner med sammensatte lidelser er ikke de eneste som blir krenka, men det holder kanskje at ganske mange blir?

Å bli krenka er nemlig ikke noe du blir bedre og bedre på, jo mer det skjer.

[ Unge med helseplager etter covid-19: – Vi har fortsatt en helt grusom smak (+) ]

Det er ikke en muskel som trenes opp, men hud som slites vekk. Som gjør deg litt mer hudløs for hver gang. Den friske 35-årige meg ville himla med øynene over denne kronikken. Men kronikeren i midten av 40-årene tenker: pokker ta.

Vel vitende om hvor usexy det er, og vel vitende om jeg aldri ville skrevet dette om jeg ikke var rammet av en nokså stigmatisert sykdom selv, slår jeg et slag for krenka, kvinnelige kronikere. Og for at samfunnsdebattanter, humorister og fagfolk blir like opptatt av hvorfor noen folk føler seg krenka, som de er av krenkehysteriet.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen