Debatt

Skal dette være et plaster på såret?

Bemanningskulturen i norske barnehager er skakkjørt.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Byrådsavdeling for finans kunne i desember melde at min arbeidsgiver, Oslo kommune, og forhandlingssammenslutningene, hadde kommet til enighet om midlertidig utvidet kompensasjon i forbindelse med koronapandemien.

Slik jeg har forstått det skal ordningen åpne opp for at blant annet kommunens barnehager skal ha tilgang på vikarer gjennom økt vikarbudsjett. Kommunen skal dessuten ha mulighet til å betale sine faste ansatte den overtidsprosenten de fortjener.

Jeg mener at en slik løsning ikke kan sies å gjøre annet enn å behandle noen av symptomene til sykdommen i bemanningsnormen fra 2018. I en større sammenheng er sykdomsbildet klart.

Det mangler folk i norske barnehager.

Henrik Arder Kristiansen, barnehagelærer.

Ifølge bemanningsnormen skal det ikke være mer enn seks barn over tre år eller tre barn under tre år per ansatt, helt enkelt forklart. Det vil si at en full avdeling med store barn, kan romme for eksempel 24 barn og fire ansatte. Denne normen står fint på papiret. Virkeligheten er imidlertid en helt annen.

På avdelingen min er vi fire faste ansatte på 21 barn over tre år. Det er mange barn, men ikke full gruppe. Vi hadde fått det til med tre barn til, men jeg kan bare undre meg over hvilke konsekvenser det kunne ha fått på lang sikt. Bemanningsnormen er i beste fall en drøm, som sjelden oppfylles.

Mange av oss orker ikke å drømme engang.

Bemanningsnormen sier ingenting om hvor mange ansatte som skal følge opp barna til enhver tid. Den tar bare for seg vekttall og årsverk, uten å ta hensyn til skiftordning og høyt sykefravær. I bemanningsnormens regnestykke er vi redusert til sifre og tall i et budsjett.

Det er ikke sånn at vi er fire ansatte på jobb hele dagen, selv om alle er på jobb. Vi holder vanligvis åpent fra halv åtte til fem. Vi har 7,5 timers arbeidsdag inkludert pause. Det er et faktum at det er for mange barn per ansatt store deler av uken.

Selv syns jeg det har vært belastende å være tre ansatte på jobb så mye som vi har vært hos oss, til tross at ikke avdelingen er fylt opp etter bemanningsnormen. Jeg er sikker på at alle som jobber i barnehage kan kjenne seg igjen. Det er mye fravær i sektoren. Sykefravær smitter på finurlige måter. Jeg forstår godt at de med lengre fartstid enn meg sliter med belastningsskader og et skrantende immunforsvar.

Rett etter nyttår vedtok styreren i barnehagen jeg jobber i å sette inn en fast vikar på avdelingen min. Jeg forsto det som et føre-var-prinsipp. Vikaren skulle være der så ofte hun hadde mulighet. Dermed skulle vi være fem ansatte flere dager i uka, og dessuten unngå at vi manglet folk i en potensiell krise.

Jeg fikk umiddelbart frysninger.

Først trodde jeg at reaksjonen kom av tanken på endelig å skulle ha nok ansatte på jobb til å drive den pedagogiske praksisen slik vi ønsker. Vi hadde snakket om å ha en lekende ressursperson (en voksen lekende på gulvet hele dagen), aldri igjen si til et barn at vi ikke har tid til å tulle i garderoben, endelig gjennomføre de didaktiske oppleggene vi så lenge har måttet utsette og så videre.

Det gikk raskt opp for meg at frysningene kom av noe annet.

Bemanningskulturen i norske barnehager er skakkjørt dersom vi tror at løsningen på utfordringene i sektoren er en midlertidig kompensasjon som et slags plaster på såret. Sykdomsbildet er mye mer omfattende enn som så. Et plaster stopper som kjent bare små blødninger.

Jeg fikk rett og slett frysninger av tanken på det fossblødende, virusbefengte såret som bemanningsnormen i dag representerer, og plasteret som nå liksom skulle være løsningen.

Styreren i barnehagen min gjorde på alle måter en god vurdering. Ikke bare fordi hun forutså en sykdomsbølge grunnet den særlige aggressiv virusvarianten omikron. Hun lyktes også i å se at god bemanning er forebyggende. Fem ansatte hos oss gjør at vi kan senke stressnivået, sette oss på gulvet og være de ressurspersonene vi ønsker å være. Vi kan gjennomføre og være til stede, uten at vi stresser oss syke.

Det må vel også være det beste for barna? Ansatte som har tid og overskudd til noe mer enn det ytterst nødvendige.

Vår faste vikar er midlertidig. Etter april er det ikke bevilget flere midler. I fremtiden ønsker jeg meg en sterkere grunnbemanning. Hos oss bør det være fem på jobb hver dag hele uka.

Jeg ønsker at vi setter en stopper for tomme løfter, eller «bemanningsnormen» som noen våger å kaller det, og satser på barndommen en gang for alle.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen

Mer fra: Debatt