Fra politikere som har fått gratis bolig på feil grunnlag, til fiktive reiseregninger og brudd på en over 100 år gammel sedvane. Det mangler ikke på skandaler og tvilsomme saker når det handler om nåværende og tidligere rikspolitikere. Det tyder på manglende rolleforståelse som er alvorlig for landets politiske system.
Tilliten til politikerne i Norge er høy, men synkende. Det er heller ingenting som tyder på at politikerne raskt vil gjenvinne den tapte tilliten fra velgerne.
Eksemplene på saker som har svekket tilliten til politikerne er mange: politikere som nærmest går sømløst fra politikerrollen til godt betalte PR- og kommunikasjonsjobber hvor de tjener penger på å selge sin politiske kompetanse til høystbydende, pendlerboligsakene hvor flere politikere har tolket regelverket slik at de selv har fått en rekke fordeler, juks med reiseregninger og ledende politikere som går fra politikerrollen og over i godt betalte offentlige stillinger.
:quality(70)/cloudfront-eu-central-1.images.arcpublishing.com/mentormedier/77T4LSJWFVBHPHMFLX73NVMUBQ.jpg)
Eksemplene gir et inntrykk av en ukultur hvor politikerne forstår politikerrollen som et nyttig steg på karrierestigen hvor som man kan bruke for det den er verdt til å maksimere egen inntekt.
I 2020 kritiserte korrupsjonsgranskere fra Europarådet (GRECO) Norge. De understrekte behovet for systemer og institusjoner som reduserer mulighetene for maktmisbruk og svak rolleforståelse fra politikerne.
[ MDG: – Regjeringen foretrekker sydenreiser fremfor hverdagsreiser ]
I rapporten fra GRECO settes det også spørsmålstegn ved hvorvidt informasjonen i Norge er så åpent tilgjengelig som den bør være. Dette er alvorlige signaler for et politisk system, men det ser ikke ut til å ha gått særlig inn på våre folkevalgte.
En forklaring for hvorfor det er slik kan ligge i menneskets natur.
En vanlig tilnærming til politisk filosofi hevder at alle er tilbøyelige til å fremme sin egeninteresse, og ingen kan bebreides for dette. Det bør derfor ikke komme som noen overraskelse at politikerne er som alle andre. Samtidig er politikken en arena for maktutøvelse, og et perfekt sted for ambisiøse individer som søker oppmerksomhet og innflytelse.
Ønske om innflytelse og oppmerksomhet er positive egenskaper som gjør at enkeltpolitikere fronter saker som også har støtte blant mulige velgere. Slik sett er det ikke nødvendigvis en motsetning mellom ambisiøse enkeltpolitikere og samfunnets interesser.
På den andre siden kan det skje at politikere setter egne interesser foran samfunnets. De samme ønskene om innflytelse og oppmerksomhet får da negative konsekvenser. Dette kommer kanskje klarest til uttrykk i autoritære regimer hvor en liten gruppe mennesker karrer til seg uforholdsmessig mye makt og innflytelse.
Enkelte vil også hevde at den politiske krisen som preger USA i dag er en konsekvens av en politikerstand som først og fremst er opptatt av å sikre sine egne interesser.
Fordi det alltid er en fare for at slike situasjoner kan oppstå, har de fleste demokratier etablert institusjoner som fordeler makten til politikerne mellom ulike institusjoner. Institusjonene kan begrense mulighetene for maktmisbruk, kameraderi og korrupsjon ved å etablere et sett av spilleregler og rammer som er like for alle.
[ Når du snakker om «de som kommer til å dø av noe uansett», da snakker du om meg ]
Samtidig er ikke institusjoner bedre enn personene som i sum utgjør de ulike institusjonene. Av den grunn er det problematisk når Solberg-regjeringen brøt en over 100 år gammel sedvane om ikke å utnevne sittende statsråder til embetsstillinger, eller når stortingspolitikere gang på gang feiltolker regelverk på en måte som alltid gagner deres egne interesser.
Alle de ulike eksemplene på manglende rolleforståelse peker på behovet for en prinsipiell diskusjon om hvilke roller eks-politikere i Norge kan inneha, og om hva som forventes av politikerne mens de er folkevalgte. Økt åpenhet om politikernes eierinteresser, nettverk, lønn og frynsegoder vil klargjøre rammene for politikerne.
I tillegg vil en avklaring bidra til et tydeligere skille mellom politikerrollen og ulike roller politikerne har etter at de har gitt seg. Dette kan gi en bedre forståelse av hva som forventes av politikerne, og velgerne får et grunnlag for å vurdere om politikerne jobber for sine egne interesser eller for velgerne.
I et større perspektiv vil en slik diskusjon også aktualisere debatten om forholdet mellom makt og politikk.
[ Psykolog: Jeg har lyst til å gi pasientene rett og si «JEG VET, DETTE SUGER!» ]
I et brev til en engelsk biskop skrev den engelske politikeren og historikeren Lord Acton at all makt korrumperer. Ofte brukes dette på en litt abstrakt måte når en underviser i statsvitenskap. Dagens situasjon viser imidlertid tegn på at den politiske makten er i ferd med å korrumpere og underminere viktige institusjoner i Norge.
Det er en utvikling vi skal ta på det største alvor.