Debatt

Er vi for tilpasningsdyktige?

Det hjernen vår har lært seg nå, det mener jeg er direkte skadelig for psyken vår.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

New York Times publiserte en artikkel i desember 2021 hvor de spurte terapeuter landet over om hvordan pasientene deres håndterte gjenåpningen av samfunnet. En av terapeutene sa at hun tror hun vil jobbe med seneffektene av korona resten av hennes yrkesaktive liv.

Jeg tror hun har rett, og jeg tror det vil koste.

I kjølvannet av restriksjonene regjeringen innførte i desember har jeg en opplevelse av at det i større grad enn tidligere har blitt diskutert om smitteverntiltakene er forholdsmessige. Vi vet for lite, men de innføres likevel, fordi vi vet tross alt at de virker på det definerte målet; å få ned smittetallene og antall innleggelser.

Danielle Legland, psykolog.

Pandemien har herjet verden i to år, og vi kan trygt definere den som en krise. En overlege fortalte i en forelesning på studiet at ordet krise på kinesisk består av to tegn. Det ene tegnet betyr trussel, det andre betyr mulighet. Trussel og mulighet. Dette snakker jeg om til alle pasientene mine som trenger noen trøstende ord i vanskelige tider.

Det gir både trøst og lovnader om at noe vil bli bedre enn før.

I begynnelsen av pandemien så jeg mulighetene. Jeg kunne si ting som «Tenk på at akkurat nå er verden sammen om noe kollektivt, vi kjemper for et samlet mål. Det er noe vakkert i det!». Jeg har sagt frasen «Nå får vi kjenne på hva som virkelig betyr noe for oss!», og «Er det ikke fascinerende hvor fort vi tilpasser oss?» utallige ganger.

For hjernen er plastisk, og venner seg til den nye realiteten. Munnbindet har for de fleste av oss fått en like naturlig plass i lomma som nøkler, og støtet vi får i oss når vi har glemt det, har blitt lagret i kroppens muskelfibre.

Nå har jeg sluttet å snakke om muligheter. I alle fall til de som strever med plager som direkte kan knyttes til korona og de tiltakene som påvirker livene våre. Jeg syns nemlig selv det er vanskelig å identifisere hva mulighetene er.

Isolasjon, strenge hygienetiltak, avstand, mangel på fysisk nærkontakt, uvisshet, sosial seleksjon og mestringsstrategier som forsvinner med nedstengte aktivitetstilbud og barer. Den siste tiden har det derimot åpenbart seg for meg at selve trusselen er at vi er tilpasningsdyktige.

Det hjernen vår har lært seg nå, det mener jeg er direkte skadelig for psyken vår.

Restriksjonens klamme hånd har nemlig lært oss å temme vår begeistring. Vi mister evnen til å glede oss til alt fra en øl med en venn på pub, til de store begivenhetene i livet som dåp, konfirmasjon og bryllup. Sorgene må vi også i større grad håndtere selv, og vi mister retten til å sørge kollektivt i en begravelse.

Nå er jeg lei av å høre mine egne ord om mulighetene i dette, selv om det helt sikkert finnes flere. Når pasienter åpenhjertig forteller meg hvordan de har det har jeg lyst til å gi dem rett og si «JEG VET, DETTE SUGER!».

Pardon my French.

Jeg jobber daglig med pasienter med depressive lidelser, der følelser som har blitt lagt lokk på i lang tid er noe av drivkraften i lidelsen. Lærer vi å legge lokk på forventning og glede er veien til nummenhet og nedstemthet kort.

Arne Holte, tidligere assisterende direktør i Folkehelseinstituttet, mener depresjon er en av lidelsene innenfor psykisk helse som belaster landet mest. Psykiske lidelser gir samlet større helsetap enn noen annen sykdom, og er blant topp tre på listen over sykdommer som gir tapte friske leveår.

Det hjelper ikke at vi er tross alt er heldige her i Norge, for hjernen min, hjernen vår, er dessverre dårlig på den slags sammenligninger. I så fall burde Norge være sterkt underrepresentert på statistikk over depresjon i en global målestokk, og det er vi ikke.

Jeg mener selvfølgelig ikke at vi ikke skal ha nødvendige restriksjoner. Jeg har helsepersonell i min praksis som er så slitne at utbrentheten har tatt bo i dem. Selvfølgelig må vi passe på helsevesenet vårt. Som de fleste andre har også jeg nøkkelpersoner i livet mitt som er avhengig av et sykehus som kan ivareta pasientene sine på en god måte.

Men jeg mener at tiltakene må forskes på, og det raskt! Vi må vite hva som virker og ikke, og om prisen vi betaler er noe vi kan akseptere. Gjør vi ikke dette, risikerer pandemien å påvirke oss mye lenger enn vi kunne forestilt oss.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen

Mer fra: Debatt