Debatt

Dyktige kvinner, mektige menn

Stoltenberg passer inn i bildet vårt av hvordan en sentralbanksjef burde se ut.

Dersom nettverk og kjente navn hadde mindre å si, så ville ikke makten ha konsentrert seg i like stor grad hos noen få menn på toppen, mener Maria Bonita Igland, fungerende kvinnepolitisk leder i SV.
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Debatten om Norges neste sentralbanksjef har rast i et par uker nå. Det er flere ting som har blitt åpenbart gjennom denne debatten. En av de viktigste er at vi fortsatt har et stykke på veien for norsk likestilling.

Det skjer litt for ofte at dyktige kvinner havner i skyggen av mektige menn. Det er et symbol på at det fortsatt lønner seg å være hvit mann.

Hvorfor det blir sånn, er en debatt vi må tørre å ta.

Maria Bonita Igland, fungerende kvinnepolitisk leder i SV.

Vi i Norge pryder oss selv med å være best på likestilling. Likevel glemmer flere at menn gjennomgående har mer makt enn kvinner. I 2021 kunne SSB melde at blant norske ledere, var 68 prosent menn, mens 32 prosent var kvinner. Dette ble da nærmest fremstilt som et fremskritt for likestillinga – med overskriften «Stadig flere kvinner blant ledere».

Som om ikke dette var et problem i seg selv, så glemmer vi at det ikke er tilfeldig hvilke menn som får lederstillingene, og som nyter best av den uformelle og formelle makta. Ofte kommer de fra et høyere samfunnssjikt og har aldri vært utsatt for rasisme.

Hvorfor er det slik at færre kvinner enn menn går inn i lederstillinger?

Her kan partsinnleggene i sentralbanksjefdebatten vise oss noen av grunnene: den panegyriske hyllesten av Jens Stoltenberg.

Stoltenberg har ikke trengt vise seg frem som en god kandidat: andre har gjort den jobben for ham.

Det er også interessant å se hvor lett Stoltenberg passer inn i vårt bilde av hvordan en sentralbanksjef skal se ut: En eldre, hvit mann, et kjent navn med ledererfaring, en nærmest romantisk skikkelse i all sin ansvarlighet. Kombinasjonen av å passe inn i vårt bilde av den stereotypiske lederen og å ha et bredt, aktivt nettverk som går inn for å løfte deg frem gir Stoltenberg en aura av å være en «enestående kandidat».

Jeg skal ikke påberope meg å ha god innsikt i hva som kreves av en sentralbanksjef. Men strukturelle problemer blir synlig i slike valg, og det må vi være klar over.

Vi lærer gutter i ung alder at verden ligger ved deres føtter. De kan ønske seg hva enn det måtte være, mens vi lærer jenter å ikke komme i veien for gutta. Jenter oppdras til å ikke ta plass, selv når det er berettiget at vi gjør det. Ikke bare lærer vi jenter å snakke ned seg selv, vi lærer andre å gjøre det samme. Dette ble nokså tydelig da Dagsrevyen ikke engang gadd å skrive hele CV-en til Wolden Bache, men fikk det til å fremstå som om hun gikk fra å jobbe som forskningsassistent til å få jobb som visesentralbanksjef.

De glemte visst at hun har bunnsolid erfaring fra flere relevante instanser. Det er en drøy feil gjort av statskanalen.

Hvordan ville verden sett ut dersom vi så etter de kandidatene som er best kvalifisert heller enn de som først kommer oss for øye?

Det ville i hvert fall gitt en ganske annerledes presentasjon av Stoltenberg og Wolden Bache enn den kampanjejournalistikken vi har sett så langt. Dersom nettverk og kjente navn hadde mindre å si, så ville ikke makten ha konsentrert seg i like stor grad hos noen få menn på toppen. Dersom vi utviste mer skepsis overfor denne gjentakelsen av det bestående, risikerer vi å løfte frem ledere som ser og høres annerledes ut enn de vi er vant med – og få et større mangfold.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen

Mer fra: Debatt