- Dette innlegget ble først publisert på Sumaya Jirde Alis Facebookside, og republisert hos VG. Den gjengis her med tillatelse.
Jeg synes det er dypt fascinerende hvor lik i argumentasjonen religiøse og ikke-religiøse blir når de diskuterer bekledning. Enten de er for eller imot hijab, noe folk selvfølgelig kan og bør være dersom de vil, har begge parter en tendens til å falle i en konservativ grøft som mangler nyanser og motforestillinger.
Når menn som ligner på meg eller har lik religiøs bakgrunn som meg forteller at de liker at jeg bruker hijab, sier jeg: Jeg gjør det ikke for deg. Jeg gjør det ikke for ditt blikk. Det samme vil jeg si til Kjetil Rolness som provoseres av at jeg bruker hijab.
[ Dagsavisen mener: Problematisk seksualisering av feminister ]
Tro det eller ei, jeg bruker ikke hijab for noen. Jeg bruker ikke hijab for å tilfredsstille de som romantiserer plagget eller for å provosere de som spytter på det. Det er utrolig hvor selvopptatte enkelte menn tillater seg å være i møte med kvinners livsvalg.
Videre har jeg aldri blitt presset til å bruke hijab, men jeg opplever stadig press og spørsmål knyttet til hvorfor den forblir på hodet. Dette presset kan til tider oppleves massivt og altomsluttende. Jeg er ikke allergisk mot kritikk eller saklig debatt, men det later til at enkelte forsøker å se bort ifra religionsfriheten vi har i Norge.
Jeg tror det var i en av romanene til Johannes Anyuru at det står noe à la: «Religion er som et speil.» En ser det en vil se. En ser det som litt, delvis eller fullt ut samsvarer med ens prinsipper og verdier. Min religiøse overbevisning er en privatsak. Lenge trodde jeg at jeg skyldte alle som stilte spørsmål et svar. Det gjør jeg ikke. Likevel mener jeg at som offentlig person må jeg iblant svare på hvordan mine personlige valg ser ut i lys av mine roller og verv.
[ Den som sovner i et demokrati, risikerer å våkne opp i et diktatur ]
Det var derfor ikke vanskelig å svare da Klassekampen trakk frem utbredte holdninger knyttet til hijab og det at jeg ble redaktør i Fett. «Selv har hun blitt fortalt at hun ikke kan være feminist – hun som går med hijab og «dekker til håret for menn». Det er jo ikke derfor jeg går med hijab. Men derfor er det veldig morsomt at jeg får en sånn jobb. Fett viser at de anerkjenner hvor sammensatt verden er – at det ikke er enten eller.»
Norske muslimske kvinner har i en årrekke svart på hvorfor de går med hijab. Journalist Olga Stokke intervjuet for noen år siden 50 (!) kvinner om deres hijabbruk. Årsakene bak er like forskjellige som det vi mennesker er. Selv erklærte jeg i 2017 at jeg ikke lenger kom til å svare på henvendelser eller spørsmål knyttet til hijab. Jeg hadde da repetert meg selv i det uendelige, svart på de samme «spørsmålene» i utallige debatter, intervjuer og kommentarfelt, før jeg forsto at «debatten» hadde vart i over tyve år. Jeg bruker hermegåstegn for det er ikke en debatt, men en skyttergravskrig. Jeg var naiv rundt den tiden.
Bare svar så vil de forstå, tenkte jeg.
Jeg trodde da at de som stilte spørsmål var genuint nysgjerrige og at de hadde et reelt behov for å utvide egen virkelighetsforståelse. Jeg trodde ikke at jeg hadde å gjøre med forutinntatthet, fordommer eller absurde og urettferdige anklagelser om at jeg er usolidarisk med iranske eller andre kvinner som blir presset og tvunget til å bruke hijab. Undertrykte kvinner som gjentatte ganger høylytt har sagt at deres kamp for selvbestemmelse og full råderett over egen kropp ikke skal misbrukes til å fremme kulturkrig.
[ Striden om Stoltenberg: – De jobbene han har på CV-en, det teller negativt for meg ]
Kjetil Rolness ble her om dagen provosert av at jeg og Vogue-redaktør Rawdah var intervjuet i Dagsavisen. Han skriver: «De er tøffe. De er rå. De dekker til håret sitt etter gammel religiøs skikk for ikke å tiltrekke seg menns seksuelle oppmerksomhet. Og de framstilles som feministiske forbilder i en «moderne, uavhengig og samfunnskritisk kvalitetsavis» som mottar 30 millioner årlig i statsstøtte.» Særlig det siste mener jeg er problematisk ettersom han er medlem av ytringsfrihetskommisjonen.
Nå vet jeg ikke med Rawdah, men Rolness har aldri spurt meg hvorfor jeg bruker hijab, og likevel ser han ut til å ha svar.
I fjor var det provoserende at jeg ble redaktør i Fett, og nå er han provosert over at jeg var på forsiden av Dagsavisen. Det er nesten som om Kjetil Rolness har noe til felles med religiøse menn som mener at muslimske kvinner ikke skal synes. Vår stemme og vesen skal ikke ta plass, verken i jobb eller offentlig sammenheng.
Videre stusser en person i hans kommentarfelt over at jeg bruker sminke: «Hun skal ikke vekke menns begjær, men farger leppene sine røde og gjør øynevippene sorte.» Dette er helt identisk med tankegods en kan finne hos religiøse tenkere. Oppskriften er enkel: Når de har bestemt seg for hva hijab betyr for meg, hvorfor jeg går med det, så kan de fremme kritikk av livsvalg de ikke har noe med. Problemet er at de, i likhet med konservative religiøse tenkere, tror at de sitter på definisjonsmakten.
De tror det er de som bestemmer hva det vil si å være muslim, og hvordan en muslimsk kvinne skal te seg. Jeg tror det mest ubehagelige ved slike samtaler er nettopp hvor personlige de kan bli. Dette er individer som ikke bare prater om et politisert og religiøst plagg, men om meg som menneske. Om mine verdier, mine livsvalg.
[ Du kan ikke bagatellisere og gjøre narr av andres anoreksi ]
Videre opplever jeg det som grenseoverskridende når folk som ikke kjenner meg skriver som om de gjør. «Du bryr deg ikke om hijabpress eller -tvang for du skriver ikke kronikker om det», er en av de vanligste mantraene. Hva vet folk som sier slikt om hva jeg bryr meg om? Hva vet de om hva jeg gjør på bakkeplan eller hvilke fremgangsmetoder jeg benytter meg av? Når jeg skriver, og det gjelder uansett hva jeg skriver om, er målgruppe noe av det aller første jeg tenker på. Hvem leser dette, hvem henvender jeg meg til, og hvorfor? En har misforstått noe grunnleggende dersom en tror at de som bedriver hijabpress og -tvang leser Morgenbladet.
Som aktivist har jeg alltid forsøkt å henvende meg direkte til de jeg snakker om. Målet er altså å prate med folk, ikke om dem. Som hijabbærende kvinne er jeg bevisst legitimiteten jeg har i slike spørsmål, jeg blir faktisk lyttet til av muslimske foreldre, og jeg utnytter det. Jeg trenger ikke skrive kronikk om de daglige kampene mange av oss tar på bakkeplan for jeg er ikke interessert i posering eller i å tilfredsstille individer som ikke bidrar med noe annet enn sin «bekymring.»
[ Niklas Baarli om Farmen: – Å sitte tålmodig og høre på idioter er en egen evne ]
Hvis en ikke klarer å forholde seg saklig til meg på grunn av hijaben så er det ikke hijaben som er problemet. Og om noen er i tvil om hva jeg mener om kvinneundertrykkelse, press eller tvang, selvbestemmelse og frihetskamp, så kan de forholde seg til mine skriverier for der vil en kunne finne svar.
Kjetil Rolness skriver i en kommentar til Sofia Rana: «Jeg synes du heller skal be religiøse mørkemenn å gi faen i hva slags hodeplagg kvinner går med.» Nå vet jeg at dette sikkert er for mye å be om, men jeg håper Rolness følger egne ord.