Mandag skriver Dagsavisen om Sara (15). Kommunen mener hun på grunn av funksjonsnedsettelsen sin, trenger så mye helsehjelp at hjemmesykepleie er et bedre tilbud for henne enn Borgerstyrt personlig assistanse, BPA. Som et resultat, må femtenåringen planlegge livet, hverdagen og fritiden sin etter den kommunale hjemmetjenestens kalender.
Hun føler seg innestengt hjemme og har ikke noe hun skulle sagt om hvem, når og hvor mange som kommer inn døren hjemme hos familien.
En offentlig utredning, NOU, om BPA kom 16. desember 2021. Utvalget som skulle utrede ordningen kom ikke til enighet. Et flertall på syv personer i utvalget, støtter ikke det som i NOU-en framstilles som «utvalgets forslag», som er levert til helse- og omsorgsminister Ingvild Kjerkol.
[ Sara (15) føler seg innestengt hjemme ]
Fire av oss i utvalget, som representerer funksjonshemmede, har derfor utformet et eget lovforslag. BPA skal ikke forvaltes som en ren helsetjeneste. Ordningen må løftes helt ut av helselovgivningen og over i en egen lov. Så lenge BPA ligger i helselovgivningen har forvaltningen, i dette tilfellet kommunen, makt til å bestemme hva slags helserelaterte oppgaver du selv (eller foreldrene dine om du er under 18 år) kan ta ansvar for gjennom BPA-ordningen.
:quality(70)/cloudfront-eu-central-1.images.arcpublishing.com/mentormedier/CBUW3FNZYVBTDLVUJC6RJUN2JU.jpg)
Eller om du må bruke hjemmesykepleietjenesten, slik saken om Sara er et eksempel på.
Med BPA kunne Sara og foreldrene fått styre hverdagen hennes selv. Assistansen kan bidra til å likestille Sara med andre på hennes alder og hjelpe henne til å ha en aktiv hverdag, sosialt, på skolen og senere i arbeidslivet.
Vi er helt enige med Løvemammaene i at assistenter kan bistå med å gi medisiner, pustehjelp og annet som kommunen her vil vurdere som helsehjelp. Vi er også enige med Løvemammaene i at mange av oppgavene som kommunen definerer som helsehjelp, som oftest er oppgaver som kan utføres av personlige assistenter, etter god opplæring.
Poenget er: dette må den enkelte, som alle andre samfunnsborgere, selv få bestemme!
Vi definerer nemlig ikke det å få ta vare på sin egen personlige hygiene, å få i seg mat og eventuelle medisiner, klippe negler og gå på do - som helsetjenester. Dette er oppgaver du selv ville tatt ansvar for og utført. Og har du behov for hjelp til dette skal du ikke falle ut av ordningen.
Sånn sett er Saras sak et godt eksempel på nettopp det vi vil unngå med vårt forslag til BPA.
[ Niklas Baarli om Farmen: – Å sitte tålmodig og høre på idioter er en egen evne ]
Tvert imot vil vi gi enkeltpersonen og i dette tilfellet foreldrene, makten og ansvaret. Med BPA i egen lov, er det eneste vilkåret at Sara som mindreårig søker må overlate arbeidsledelsen av assistentene til mor eller far, inntil hun er myndig og selv kan overta.
Foreldrene kan da lede ordningen sammen med henne. De kan ansette den hjelpen hun trenger, med de egenskapene og de ferdighetene som er ønsket og nødvendige. Foreldrene og Sara blir selv ansvarlige for nødvendig opplæring – og bestemmer selv hvilke oppgaver (helserelaterte inkludert) som det ytes assistanse til. Kommunen skal ikke kunne nekte henne BPA fordi hun er under 18 år og fordi den mener at hun trenger en spesifikk type assistanse.
Poenget med BPA som et reelt likestillingsverktøy, er at man selv skal bestemme hvem som skal assistere seg, hvilken kompetanse assistentene skal ha og hvor man skal kunne bruke assistansen. Man skal selv ta ansvar for sitt eget liv og gjøre egne valg, slik som andre.
På samme måte må man selv kunne vurdere hva slags assistanse man trenger. Trenger man helsehjelp, skal man selvsagt ha samme rett til det som andre. Vi fire som står bak dissensen til NOU-en om BPA, bygger vårt forslag på egenerfaring med BPA. Også med assistanse til denne typen oppgaver det refereres til i Saras sak. Vi stiller oss bak Løvemammaene når de sier at man ikke trenger å være helsepersonell for å «flytte ting, ta ting ned fra skapet eller lage mat», altså være den som har et assistansebehovs armer, bein, øyne eller stemme.
BPA skal heller ikke stenge funksjonshemmede som trenger helsehjelp ute, men tvert imot hindre at man blir pålagt fagutdannet personell eller helsetjenester som blir definert og bestemt av kommunen. Man skal også kunne benytte assistentene sine der man vurderer at det trengs, i utdanning, arbeidslivet, på reise eller på sykehus. Derfor mener vi at BPA også bør knyttes til folkeregistrert adresse.
Faste assistenter som er lært opp i de faktiske behovene man som funksjonshemmet har, skal sikre Sara som trenger BPA og foreldrene, makten til å bestemme hvilken assistanse hun trenger i sitt liv og sin hverdag.