Jeg ser at folk, blant annet debattansvarlig i Dagsavisen Selma Moren, reagerer på at jeg skrev «noen fingre i halsen, så vipps, så er man ekspert på alle andres matvaner», som svar på Linnéa Myhre sin kritikk av «16 ukers helvete».
Det er ikke så mye å si på det. Det er stygt. Sikkert slemt, og helt sikkert unødvendig. Og sånn kan man fortsette.
Humor er vanskelig. Og humor på andres bekostning, det er i alle fall vanskelig. Satire, parodi, det er mye å bli krenket over. En uskyldig Finn Kalvik-parodi fra 90-tallet leser man om at er vondt mange år etter. «Nytt på nytt», hver eneste fredag. Noen ganger stikker det, andre ganger er det mer dyptpløyende smerte. Er sikker på at mange har ledd offentlig, men grått seg i søvn.
Men denne andrehåndskrenkinga er jeg lei av.
[ Noen fingre i halsen, Christer Falck? ]
Jeg er drit lei av folk som tar andres smerte innover seg og føler behov for dele det med verden. Om Linnéa Myhre hadde et problem med det jeg skrev, regner jeg med at hun hadde sagt fra. Vi er venner på Facebook. Tror hun har telefonnummeret mitt og.
Men at det sitter andre folk som skal være så GRUSOMT indignerte på Linneas vegne, det vet jeg ikke om jeg klarer å forholde meg til.
Dere gjør jo Linnéa mindre ved å holde på sånn.
Dette var min måte å si «hæ, du spilte klarinett i korps på 80-talet, og nå skal du liksom bli musikksjef i P3» eller noe sånt.
Tror nok Linnéa skjønner det, så får folk like det eller ikke. Har faktisk fått noen kommentarer fra ordentlige humorister på at det var morsomt, så det veier (no pun) tyngst.
Linnéa Myhre har hatt det mye kjipt på grunn av sykdommen sin. I virkeligheten, bokform, på blogg, TV og i media generelt.
[ To bitre vintermåneder har snudd det politiske Norge på hodet ]
Linnéa er også flink til å bruke «kaster opp» eller «jeg spyr av» i alle mulige sammenhenger. I humorsammenheng, på alvor, og for å understreke poenger. Hun «kaster opp på vegne av alle banantilhengere», «har lyst til å kaste opp» når hun tilbereder rype på TV3. Hun er flink til å balansere på grensen mellom humor og alvor. Hun er god når hun har galgenhumor og ler av egne skavanker.
(HVA MENER DU SKAVANK??? OK, da, egne problemer, da).
Men hun er ikke spesielt god når hun på død og liv må uttale seg om alt, og spesielt lite god når hun uttaler seg om ting hun ikke har greie på. At hun raser mot «Maskorama» er greit. De er lette å ta. Se og Hør også. Men å kritisere en TV-serie etter å ha sett ca. 40 minutter redigert av 8 episoder, og kommer med tåpelige spissede kommentarer om at programmet er TRASH (ja, store bokstaver), «dårlig TV og et enormt tilbakeslag for hva mat, kropp og helse egentlig er», «SLANKING VIRKER IKKE. LIVSKVALITET MÅLES IKKE I KILO. MAT ER IKKE FARLIG» (også med store bokstaver) og ikke minst at det er det JÆVLIGSTE PROGRAMMET SIDEN KARI JAQUESSON SLANKET BARN I 2006.
Tja, jeg så på «Bloggerne» på TV 2, og tenker at sølv ikke nødvendigvis er et nederlag her. Fnis.
Usikker på hvor jeg skal begynne, men får kanskje begynne med meg selv og min deltakelse i programmet.
Jeg veide 114 kilo i sommer. To ødelagte knær som gjorde at jeg ikke kunne utøve min foretrukne idrettsgren, squash. Hadde akkurat fått hund, tenkte: Nå må jeg komme meg i form, for jeg skal bli pappa med termin 12.1. (i dag).
[ Dette mener «Fra bølle til bestevenn»-Maren er den vanligste feilen hundeiere gjør ]
Så kom en henvendelse fra Discovery om å bli med i et livsstilsendringsprogram, hvor de understreket at «dette er ikke et slankeprogram». Wow! For et sammentreff. I august startet vi opp og hver dag har et utrolig proft team ryddet opp i mine vondter, lappet sammen knærne mine, lært meg å ikke kaste opp (no pun) av tanken på å tilbringe tid i et helsestudio. Martin Johnsrud Sundby kommer fra psykologfamilie og vet hvordan han skal navigere seg, selv med en gjeng med utrente tjukkaser.
Har i tillegg fått grundig opplæring av ernæringsfysiolog Anette Ramm. Ingen har snakket om vekt til oss, bortsett fra dag 1, dag 56 (halvveis) og dag 112 (siste dag). Vi fikk også beskjed om at om vi var ukomfortable med å vise hud, kunne vi ha på oss klær.
Jeg var 52 år, ikke stolt av kroppen min (det tror jeg mange 52-åringer kan kjenne seg igjen i) og synes ikke det var noe som helst unaturlig med den settingen. Jørn Hoel har hatt hjerteinfarkt, Sandeep Singh ryggproblemer og Agnete Husebye har kreft i familien. Vi var veldig klare for denne forandringen. Også kommer den. En sunn nedgang. Mitt kolestrolnivå gikk fra 5,5 til (prikk prikk prikk – kommer i program 8), verdier som Dr. Kaveh knapt nok hadde sett maken til i sitt liv som lege.
Jeg er frisk som en fisk og elsker lange turer, squash og mat. Sunn mat. Og usunn mat. Og å se på TV-serier. Men dette programmet har lært meg, og forhåpentligvis rundt 300.000 seere, om balanse og at langsiktig tenking er det som gjelder. Alle deltakerne har vært strålende fornøyde med oppfølgingen, og regner med at de fleste også er fornøyd med resultatene.
Bare i går mottok jeg minst 100 meldinger i innboksen fra folk som var inspirerte.
I kommentarfeltene kan du gange det med 10, minst. Men å snakke om vekt, det skal jeg ikke få lov til, for det har noen bestemt at er feil. Jeg skal føle skam når jeg snakker om vekta mi, og for guds skyld, ikke si at det går bra, for det kan få folk til å føle seg elendige. Det er smerte, tristesse og skam vi skal snakke om, for det er det som er moderne i 2022. Jeg er hvit cis-mann 52, og nå, for første gang på fem år, veier jeg lite. Akkurat passe.
[ Niklas Baarli om Farmen: – Å sitte tålmodig og høre på idioter er en egen evne ]
Så min måte å få resultater på er vektbasert. Vekt for meg henger sammen med trivsel. Det ble min løsning. Vekt har, for meg, en sammenheng med trivsel, og en sammenheng med smerter. Jeg er oppriktig gladere av å ha en strammere kropp.
Jeg har mestret mine matproblemer, i den grad det noen gang har vært et problem. Og jeg deler gjerne erfaringer, for selv om statistikken sier at de fleste som slanker seg, går opp igjen, er det fortsatt en god del folk som klarer å holde seg nede. Dette programmet er for dem. Men slankeprogram, det har det aldri vært. Men at man går ned i vekt når man a) trener og b) spiser sunt, det burde ikke overraske.
Slanking hjelper ikke, sier Linnéa. Så da er det bare å lene seg tilbake i godstolen med en Walters Mandler og klappe seg på skulderen og si, jeg prøvde ikke, i alle fall.
Regner med at Linnea tar kontakt og at vi skværer opp, eller at det kommer en stor sak i VG i regi av Max Social om litt. Jeg venter i spenning.