Da Taliban tok makten i Afghanistan i sommer, svarte Norge og andre vestlige land med å fryse bankkonti og pengeoverføringer til landet. I tillegg har USA, FN og EU sanksjoner mot enkeltpersoner i Taliban, som del av den vestlige terrorbekjempelsen. Milliarder av kroner holdes tilbake, og konsekvensen er at banktjenestene i Afghanistan ikke fungerer og den afghanske økonomien er i fritt fall.
Dette har akkurat nå enorme humanitære konsekvenser.
Lærere, sykepleiere, leger og jordmødre har ikke fått lønn siden juli. Mange må gå lange strekninger til fots for å komme seg til en jobb uten betaling. Folk mangler penger å kjøpe mat for, barn sulter og mange dør.
På det Røde Kors-støttede sykehuset i Kandahar er det nå dobbelt så mange barn som er feilernærte, har lungebetennelse eller er dehydrerte, sammenliknet med i august. Tørke, ødelagte avlinger og økonomisk kollaps gjør at antall feilernærte barn øker. Prisene på mat, varme og medisiner skyter i været. Når den kalde afghanske vinteren setter inn, vil mange ikke ha råd til å varme husene sine.
[ FN: – Steng ikke døra for det afghanske folk ]
Før Talibans maktovertakelse, var 40 prosent av Afghanistans statsbudsjett finansiert av internasjonale institusjoner som Verdensbanken, Det internasjonale pengefondet og ulike land, blant andre Norge.
Nå er disse midlene altså fryst.
Humanitære organisasjoner får inn noe penger, men langt fra nok. Det betyr at det ikke er penger til bensin for å transportere medisiner eller oppvarming av sykehus. 22 millioner afghanere, over halvparten av landets befolkning, kommer til å trenge akutt mathjelp for å overleve denne vinteren. Det er en krise som ikke kan løses uten penger fra vestlige land.
Akkurat nå pågår det en debatt i Norge om hvorvidt bistandspenger, spesielt til store internasjonale fond, bidrar til utvikling. Debatten om hvorvidt statsbygging og langsiktig bistand gir ønsket effekt, er viktig. Samtidig er det ingen tvil om dette: Akutt humanitær bistand redder liv. Og mangel på penger tar nå liv i Afghanistan. Hele 2.300 helseklinikker er nå helt eller delvis stengt etter at de internasjonale pengeoverføringene ble stanset i august.
Når mennesker trenger hjelp for å overleve, må hjelpen komme med en gang. Det kan ikke bli et politisk spørsmål om det skal skje. Mange land, inkludert Norge, spør seg hvordan de skal forholde seg til Taliban og ulike resolusjoner i FNs sikkerhetsråd – så langt uten å finne svar.
Afghanistan har fått nye makthavere, og det er disse vi nå må forholde oss til.
[ Debatt: Hva med de ressurssterke innvandrerkvinnene? ]
Dette er en erkjennelse – ikke nødvendigvis en anerkjennelse av Taliban. Norge har nå en plass i FNs sikkerhetsråd, i januar har Norge dessuten presidentskapet, og kan spille en rolle for å løse floken. Det er, tross alt, i alles interesse å unngå at Afghanistan igjen blir et land med økt konflikt og vold.
FN, Røde Kors og andre humanitære organisasjoner gjør hva vi kan for å hjelpe flest mulig og raskest mulig. Norge har, gjennom internasjonale organisasjoner, til en viss grad gjenopptatt den langsiktige bistanden til Afghanistan, men dette er langt fra nok.
Hjelpeorganisasjoner kan ikke dekke eller erstatte grunnleggende tjenester som et lands myndigheter har ansvaret for. Drift av sykehus, skoler, lønn til lærere, leger og jordmødre er bare noen av utgiftene som myndighetene skal dekke, men som det nå ikke er penger til. Eksisterende og framtidige behov er langt større enn hva noen organisasjon kan håndtere.
Mye kan gjøres, og det må skje raskt. For det første må Norge og andre land finne politiske løsninger og inngå avtaler med Taliban for å unngå at de menneskelige lidelsene vi nå ser ikke blir enda større.
Det er den eneste måten å unngå stenging av sykehus og sikre at skoler kan holdes åpne. Før maktovertakelsen, støttet Norge blant annet helsevesenet i Afghanistan gjennom Verdensbanken og andre kanaler.
Den støtten må gjenopptas.
[ Leder: Seksualiseringen av to unge kvinners frie klesvalg er etter vårt syn problematisk ]
For det andre må sanksjonene som rammer millioner av uskyldige afghanere oppheves eller innrettes på en annen måte. Sanksjonene er rettet mot makthaverne i Kabul, men rammer hele samfunnet. Millioner av afghanere får ikke hjelpen de trenger.
De siste 20 årene har over 50 nasjoner deltatt i krigen i Afghanistan, og den pågående humanitære krisen i landet er derfor et globalt ansvar. Politiske betraktninger og avveininger må ikke gå på bekostning av humanitær handling. I stedet for å undergrave afghanske myndigheter, bør Norge og andre vestlige land forfølge en strategisk egeninteresse av et stabilt Afghanistan – for å redusere risikoen for storskala migrasjon, terrorfare og narkotikatrafikk.