Debatt

Kunnskapsbasert tillitsreform

Et historisk tilbakeblikk viser hva mistilliten til skolen har handlet om, og hvordan tillit kan gjenopprettes.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

I 1983 fikk president Reagan overrakt rapporten A Nation at Risk fra en komité som ga råd om hvordan skolene i USA skulle bli fremragende. Blant komiteens 18 medlemmer var ledere fra universiteter, skoler, bedrifter og lokale myndigheter – og én lærer. Rapporten hevdet at middelmådige offentlige skoler truet USAs posisjon som økonomisk stormakt.

Det som kunne stanse forfallet var mer lekser, drilling av grunnleggende ferdigheter og utstrakt testing. Komiteens dype mistillit til skolen og de «nye» tiltakene ble raskt plukket opp av andre land. Det kom storstilte satsinger på private skoler og private lærerutdanninger og en gedigen konsulent- og læremiddelindustri vokste frem, tilpasset den nye forståelsen av skolens hjelpeløshet.

Et historisk tilbakeblikk viser hva mistilliten til skolen har handlet om, og hvordan tillit kan gjenopprettes, skriver Sølvi Lillejord.

I Norge ble det, etter PISA-sjokket i 2001, nedsatt et utvalg for kvalitet i grunnopplæringen. Det leverte to rapporter, Førsteklasses fra første klasse i 2002 og I første rekke, 2003. Som titlene viser, ville utvalget heve norsk skole til verdensklasse. Logikken var at elever som utvikler gode lese- og skriveferdigheter og evne til livslang læring, blir vellykkede bidragsytere i kunnskapssamfunnets globale økonomi.

Nasjoner som klarer dette, har skoler i verdensklasse.

Med henvisninger til OECD argumenterte utvalget for at vi lever i et kompetansesamfunn hvor vi utvikler humankapital hele livet og på alle arenaer. Utdanning er både en investering i den enkelte og nøkkelen til nasjonens økonomiske vekst.

Utvalget trodde imidlertid at skolens rolle som «operatør» for opplæring vil endres fordi vi vil kunne utvikle kunnskaper, ferdigheter, holdninger og verdier med like god resultatkvalitet på andre læringsarenaer. Kommersielle egenskaper og verdier vil få høyere ranking, mens mer tradisjonelle teknologier og kunnskaper blir mindre verdsatt, ble det hevdet.

Mistilliten fra USA kom altså til Norge tidlig på 2000-tallet. Da var vår nasjon i risikosonen, og ord som ‘koseskole’ og ‘puggeskole’ ble brukt av henholdsvis høyre- og venstresiden for å fremme egen politikk. Mens pugging var hardt arbeid med læring, var kos opplæringens sosiale sider og «fri» fra læring. Med denne dikotomien overså politikerne at skolen både skal utvikle human kapital og sosial kapital. Begge handler om læring. Barn og unge trenger gode relasjoner og støttende omgivelser når de skal lære, og på et fundament av sosial kapital er det lettere for dem å utvikle human kapital.

Læreplanens overordnede del omtaler skolens doble oppdrag og det grunnsynet som skal prege både skolens og lærerutdanningens praksis. Loven slår fast at skolens danningsoppdrag og utdanningsoppdrag henger sammen og er gjensidig avhengige av hverandre. Det er altså ikke snakk om enten resultater eller sosiale aktiviteter, det handler om begge deler – samtidig. At skolen har et dobbelt oppdrag, er ikke nytt. I formålsparagrafen av 1936 het det at elevene skulle bli gagns menneske.

Den globale bølgen av mistillit til skolen ble båret oppe av at man 1) sammenlignet skoler med bedrifter og 2) reduserte skolens doble oppdrag til ett, nemlig den delen av elevenes læringsutbytte som kan måles.

Målbart læringsutbytte ble skolens «profitt» og lærerkvalitet ble definert som at lærere av høy kvalitet kontinuerlig øker elevenes testresultater. Troen på at mer tradisjonell undervisning vil gi økt læringsutbytte kan skyldes et behavioristisk læringssyn. Kanskje trodde man at fremragende læreres undervisning ville sette seg som kunnskap i den enkelte elevs hjerne, hvorpå elevene kunne gjengi den korrekt på tester.

Mot slike misoppfatninger er det bare kunnskap som nytter.

I flere tiår har lærere kritisert denne politikken, men protester må følges opp med tunge, faglige argumenter fra en samlet profesjon. Tillitsreformens første steg må derfor være å styrke sektorens kunnskap. Det handler både om å øke bevilgningene til utdanningsforskning og å styrke lærerprofesjonen. Sverige har lovfestet at skolens praksis skal bygge på forskning og «beprövad erfarenhet», anerkjent god praksis. Å sidestille skolens erfaringskunnskap med forskning vil styrke lærernes profesjonskunnskap og bidra til å gjenopprette tilliten mellom politikere og lærere.

Med tillit følger imidlertid ansvar. At profesjoner har et samfunnsmandat vil si at samfunnet gir profesjonen tillit i trygg forvissning om at den har etablerte rutiner for kvalitetskontroll. For eksempel må praksis hele tiden fornyes i takt med at vi får ny kunnskap, det må være enighet om at noen praksiser er bedre enn andre praksiser og dårlig praksis må forbedres.

En styrket profesjon vil bedre kunne argumentere for sin praksis og slik gjøre krav på å være troverdig. At skolens profesjonskunnskap er felles og delt, gir indre styrke og trygghet. Selv om norske lærere nyter høy tillit, viser eksemplet fra USA at tilliten ikke nødvendigvis er betingelsesløs.

En tillitsreform må også bygge på respekt. Politikere må kjenne og respektere skolens lover, forskrifter og grunnprinsipper, ikke føre en politikk som skaper ubalanse i utdanningens fundament. Befolkningen må kunne forvente at skolepolitikere på alle nivåer har skolefaglig kompetanse, det vil si kunnskap om hvilke forutsetninger skolen har for å kunne følge opp deres politiske ambisjoner og ideer.

Finnes kompetansen i skolen, har skolen ressurser og er den organisert for dette målet, har skolelederne den kunnskapen og kompetansen som trengs for å innføre politikken, støtter kommunene skolene i arbeidet, og – ikke minst – er politikken i overensstemmelse med lovverket og skolens overordnede mål?

Tillitsreformen må altså styrke kunnskapen blant alle aktører på alle nivåer.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen

Mer fra: Debatt