Debatt

Flykter fra et land i krise

Er det håp om bedre tider for de millioner av venezuelanere som har flyktet utenlands?

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Venezuela har nå den nest største flyktningstrømmen i verden, etter Syria. Befolkningen flykter fra mat- og medisinmangel, fra vold og trusler, og fra et offentlig system i kollaps. Den humanitære krisen har ført til at nær 6 millioner venezuelanere har forlatt landet de siste årene.

FN varsler at tallet kan stige til 7 millioner innen utgangen av første kvartal av 2022 dersom grensene gjenåpnes etter pandemien og den humanitære krisen forverres ytterligere.

Med brudd i det pågående dialoginitiativet mellom sittende regjering og opposisjonen i Venezuela er det få tegn til bedring i situasjonen med det første. Av befolkningen på 28 millioner lever nå 76,6 prosent i og med ekstrem fattigdom, uten muligheter til å få dekket grunnleggende behov, som mat og vann, og risikerer dermed å komme i en akutt sultsituasjon.

Den svært alvorlige økonomiske situasjonen, som startet kort tid etter at president Nicolás Maduro kom til makten i 2013, er nå så alvorlig at hele landet må anses å være i en humanitær krise. Dette er hovedårsaken til at så mange mennesker har valgt å forlate landet.

Siden 2014 har det vært en økning på hele 8.000 prosent i antall venezuelanere som søker flyktningstatus verden over. I tillegg oppholder svært mange seg i nabolandene i regionen uten å søke flyktningstatus. Dette forhindrer dem i å få den beskyttelsen svært mange trenger.

Flesteparten har reist til andre land i Sør-Amerika, blant annet nabolandet Colombia, som har tatt imot mer enn 1,7 millioner venezuelanere. Mexico, Ecuador, Peru, Chile og andre land i regionen har åpnet grensene for migrantene, som hovedsakelig består av familier med barn, gravide, eldre og mennesker med funksjonsnedsettelser.

Felles for mange av dem er farene som truer underveis – smuglere, menneskehandlere og væpnede grupper, i tillegg til farlige jobber, mangel på husvære og lave temperaturer i områdene rundt Andesfjellene. Utfordringene med å etablere seg i et nytt land er mange, der de er sårbare for utnyttelse, menneskehandel, vold og fremmedfrykt. Caritas hjelper mange av migrantene. Vi møter desperate mennesker, som hver dag velger å forlate barn og familie i Venezuela for å reise over grensen i et forsøk på å kunne brødfø familien.

Det siste året har mange likevel valgt å returnere til allerede svært vanskelige kår i Venezuela, fordi situasjonen i nabolandene oppleves uutholdelig under covid-19. I løpet av pandemien har arbeidsledigheten skutt i været og økonomien forverret seg ytterligere. Nabolandene er selv på bristepunktet grunnet covid-19 og er ikke lenger like villige til å ta imot migranter. Det gjør situasjonen enda mer prekær i hele regionen.

Caritas Venezuela bidrar med humanitær assistanse i hele landet, men situasjonen er spesielt desperat i grenseområdene mot Colombia og Brasil. Med stengte grenser gjennom hele covid-19-perioden strømmer desperate mennesker gjennom de farlige og illegale grensepasseringene. Caritas jobber også i grenseområdene i nabolandene. Behovene er enorme på begge sider av grensene, og det er umulig å hjelpe alle. I tillegg innebærer det en svært høy risiko, både for migranter og hjelpepersonell, å oppholde seg i disse områdene.

Er det håp om bedre tider for de millioner av venezuelanere som har flyktet utenlands? Caritas Venezuela erfarer nå at det er svært lite optimisme å spore i befolkningen. Fattigdommen har aldri vært større enn nå, også blant de som har fast jobb i det offentlige. Hovedårsaken er de fallende oljeprisene fra 2014, men også manglende god nasjonal styring av økonomien og de siste årenes sanksjoner, som direkte rammer sivilbefolkningen.

«Dollariseringen», det vil si innføringen av dollar som betalingsmiddel i den daglige økonomien, rammer de fattigste hardest. De har kun tilgang til lokal valuta, som er svært sårbar for inflasjon. Migrasjonen fra Venezuela vil ikke opphøre med mindre situasjonen i landet bedres umiddelbart, og vil fortsette å ha store konsekvenser for hele regionen.

Den humanitære krisen i Venezuela er svært kompleks og vanskelig å forstå, med mindre man er til stede lokalt. Humanitær nødhjelp er avgjørende nå, men det er også viljen fra det internasjonale samfunnet til å bidra med langsiktig gjenoppbygging. Venezuela inngår ikke i listen over de 85 landene som kvalifiserer til norsk bistand. Caritas ber om at Venezuela må inkluderes i denne listen for å sikre bedre koordinering mellom livreddende nødhjelp og mer langsiktig gjenoppbygging av nasjonal infrastruktur og økonomi.

Det er vanskelig å skissere gode løsninger på den fastlåste situasjonen. Nasjonale myndigheter har hovedansvaret for å bidra til bedre levekår for befolkningen. Caritas mener at den sittende regjering må ha som førsteprioritet å sette seg tilbake rundt forhandlingsbordet med opposisjonen, uavhengig av de mange krevende politiske utfordringene Maduros regjering må håndtere nasjonalt og internasjonalt.

Sanksjonene, som rammer den nasjonale økonomien, og dermed sivilbefolkningen direkte, må løftes.

Norske myndigheter har en krevende, men viktig rolle i dette arbeidet. Vi oppfordrer norske myndigheter til å involvere sivilsamfunnet og ikke minst kirken i dialogarbeidet, gitt dens svært viktige rolle lokalt i Venezuela.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen

Mer fra: Debatt