Debatt

Valget som endrer maktbalansen

Siden 2013 har Venezuela vært rammet av en dyp økonomisk og politisk krise.

På bildet: Et medlem av den bolivianske nasjonalgarden avgir sin stemme under valget 21. november 2021.
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Etter mange år med konflikt og mangel på vilje til å inngå forpliktende kompromisser i politikken, valgte den venezuelanske opposisjonen 21. november 2021 å stille i sitt første valg på fem år.

Det hele resulterte i en brakseier for president Nicolas Maduros parti som fikk færre stemmer enn opposisjonelle partier, men vant 19 av landets 23 guvernørvalg, samt ordførervalget i hovedstaden Caracas.

Denne gangen kan ikke opposisjonen hevde at det var fusk. Mange prestisjetunge aktører, blant dem EU og FN, observerte og sertifiserte valget. Dette endrer også maktbalansen rundt dialogbordet i Mexico, hvor Norge er tilrettelegger for samtalene mellom partene.

Ronald Mayora Synnes, postdoktor ved
Institutt for sosiologi og sosialt arbeid ved
Universitet i Agder.

Men hvordan kan man forklare valgseieren til Maduros sosialistiske parti, når hans regjering står ansvarlig for en halvering av landets bruttonasjonalprodukt, en årlig inflasjon på 130.000 prosent, fire millioner venezuelanere på flukt, redusert livskvalitet og stor fattigdom? Og hvilke konsekvenser har regjeringspartiets knusende valgseire for dialogen som pågår i Mexico mellom representanter for opposisjonen og regjeringen i Venezuela?

Hovedgrunnen til Maduros valgseier handler ikke først og fremst om regjeringspartiets popularitet.

Det handler nok heller om den venezuelanske opposisjonens akilleshæl, nemlig splittelse. Dette sa tidligere USAs utenriksminister, Mike Pompeo som støttet opposisjonen i 2019: «Vår utfordring, som er å holde opposisjonen samlet, har vist seg å være djelevelsk vanskelig» (...) «I det øyeblikket Maduro går av, vil alle rekke opp hendene og [si]: «Ta meg, jeg er den neste presidenten i Venezuela.» Det vil være mer enn 40 personer som mener de er Maduros legitime arvtaker.»

Opposisjonens nederlag 21. november handlet om at de ikke klarte å samle seg. Mens regjeringspartiet stilte med én kandidat til hver av de 3082 posisjonene som var på valg, hadde opposisjonen mer enn 67.000 kandidater til sammen.

Til de fleste sentrale verv, som guvernører og ordførere, hadde opposisjon mellom 3 og 6 kandidater. I et direkte valgsystem som det venezuelanske, er dette en dårlig strategi, som bidro til å splitte stemmene og svekke de opposisjonelle kandidatene som hadde mulighet til å vinne valg.

Selv om lokalvalget 21. november ikke har noe å gjøre med Maduros presidentskap, er det ingen tvil om at regjeringspartiets seier har en viktig symbolverdi og styrker hans presidentskap som varer til 2025. Bare selve deltakelsen av opposisjonen i dette valget, ble tolket som en anerkjennelse til Maduro, som deler av opposisjonen og 50 ulike land ikke har villet anerkjenne som president.

Seieren blir sett som en renvasking av regjeringspartiet og setter deler av opposisjonen og dens internasjonale allierte i en vanskelig posisjon. Ifølge opposisjonen er nemlig Maduro en illegitim president som har vunnet med fusk og holder det venezuelanske folk som gisler.

Dette bildet blir vanskelig å opprettholde når EU selv har validert denne valgseieren. Maduro kom seirende ut av valget og befinner seg dermed i en bedre posisjon enn den delen av opposisjonen som deltar i forhandlingene i Mexico. Dette kan føre til at han setter flere betingelser til videre forhandlinger.

Opposisjonen består av 36 politiske partier med ulike ideologiske ståsteder, fra ekstreme høyre til mer sentrum-/venstreorienterte partier. På tross av at det fortsatt er støtte å hente internasjonalt for tidligere president for nasjonalforsamlingen og selvutnevnt president, Juan Guaidó, og at han løftes frem som representant for opposisjonen, er hans posisjon lokalt i Venezuela meget svekket. Selv var Guaidó kritisk til at EU valgte å være valgobservatør.

Bare måneder tidligere oppsto en splittelse i hans skyggeregjering. Det skjedde da Guaidó ble kritisert av sin egen skygge-utenriksminister – for dårlig forvaltning av statlige, venezuelanske firmaer i Colombia og USA som ble ekspropriert av USA og Colombia med støtte fra Guaidó. Som leder av opposisjonen får han også skylden for at opposisjonen ikke klarte å samle seg til valget.

Spørsmålet er om Guaidó overlever som opposisjonsleder denne gangen. I beste fall – for opposisjonen – kommer den interne splittelsen bare til å gjøre det vanskeligere å forhandle med regjeringen og inngå kompromisser uten interne konflikter.

De midlertidige funnene fra en studie jeg er en del av, viser at regjerningen og opposisjonen i Venezuela ønsker forhandlinger hver gang de selv er i en svak posisjon. Forhandlingsprosessen ses på som en mulighet hvor den svake part kan komme i posisjon og få markert sin politiske agenda. Hvis det samme gjør seg gjeldende denne gangen, kommer vi til å se en opposisjon de neste årene som ønsker dialog med regjeringen. Det gjenstår å se om dialogen fører til en varig og konstruktiv løsning som begge parter er fornøyde med.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen

Mer fra: Debatt