Debatt

Fargeblind hvit mann

Det holder ikke å avstå fra rasisme. Stillhet blir det samme som aksept.

Det krever årvåkenhet og innsats, og mot, å gå mot strømmen. Det er lettere å lene seg på en illusjon om fargeblindhet, skriver innleggsforfatter.
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Jeg husker jeg var så stolt da jeg sa det til min kjære forlovede, «jeg ser ikke farger jeg». Hun er muslim og foreldrene er fra Pakistan, og både da og når jeg tenkte på det etterpå så følte jeg virkelig at jeg hadde ordene i behold.

På tross av en relativt standard oppvekst for en hvit norsk gutt, hadde jeg nemlig blitt kjent med mange som ikke hadde samme bakgrunn som meg, og som til og med var mørke i huden. Og jeg hadde jo kommet så godt overens med de aller fleste, og noen ganger fått høre at jeg var ikke som mange av de andre med min egen bakgrunn.

Og hun lot meg beholde den den stolte følelsen, snill som hun er.

Men antakelig var hun litt skuffet.

På samme måte som hun sikkert var litt skuffet de gangene hun fortalte meg om ubehagelige opplevelser hun selv eller andre hun kjente hadde hatt, og jeg sa at det kunne jo ha vært så mangt. Noen som hadde en dårlig dag, noen som bare var klønete og egentlig mente noe annet.

Ikke når det var alvorlige ting som hadde skjedd, selvfølgelig. Da var også jeg sint, og forferdet. Så klart finnes det rasisme, blant en del ytterliggående og forstyrrede mennesker.

Min engasjerte forlovede fikk meg etter hvert til å se på en del debattprogrammer og teaterforestillinger om temaet. Dessverre med altfor lite entusiasme fra min del.

Jeg skulle jo være med og støtte henne i kampen, det var klart.

Det var bare det at det var mye på jobb, og mange andre ting som hastet. Kanskje jeg tenkte at kampen blir jo ikke borte, så jeg skal ta den på ordentlig bare jeg får overskudd og tid. Tenk å ha en sånn luksus. Jeg skjønte tydeligvis i det minste at dette var noe som ikke kom til å bli borte med det første. Men det hjelper lite.

Debattene og forestillingene handlet mye om hverdagsrasisme og ubehag. Det såkalte ubehaget oppstod gjerne når noen som så farger, og/eller selv var en annen farge enn hvit, sa ifra om oppførsel som ikke dreide seg om noens dårlige dag eller kløning, men om noe annet. Du gjettet det, rasisme.

Jeg kunne absolutt forstå dette ubehaget, selv om jeg egentlig ikke hadde opplevd det så veldig mange ganger. Dessverre var årsaken til mangelen på opplevelser av slikt ubehag garantert ikke at det ikke forekom rasisme. Årsaken var nok at jeg og de hvite menneskene rundt meg altfor mange ganger lot slike ting passere, uten å stanse opp og si noe.

Jeg er jo ikke rasist, og mener det er grunnleggende forkastelig at folk skal dømmes og forskjellsbehandles på grunn av sin hudfarge. Og en del ganger har jeg også sagt tydelig ifra. Men altfor mange ganger lot jeg det passere forbi. Slike øyeblikk skjer så fort, og er ofte så subtile. Det krever årvåkenhet og innsats, og mot, å gå mot strømmen.

Det er lettere å lene seg på en illusjon om fargeblindhet.

Det jeg husker at jeg kunne relatere enda mer til, var det ubehaget jeg hadde opplevd, og fremdeles opplever noen ganger, når min vakre forlovede bare snakker om det. Uten at vi har vært i noen situasjon hvor slikt ubehag kunne oppstå, men bare fordi hun tok opp temaet rasisme. Gjerne på bakgrunn av noe som hadde opprørt henne, fra media for eksempel.

Kanskje kom ubehaget i de situasjonene fordi jeg ikke helt hadde fått med meg det som hadde skjedd, eller ikke helt forstod konteksten. For hun er vesentlig smartere enn meg, min forlovede, så hvis jeg i tillegg ikke er oppdatert så kommer jeg til kort.

Kanskje kom ubehaget fordi jeg indirekte følte at jeg på en eller annen måte var i skuddlinjen, at jeg som hvit mann som pusher femti lett kunne tenkes å stå for noen av de samme holdningene som min forlovede hadde blitt opprømt av.

Eller er det en annen årsak til akkurat dette ubehaget som jeg noen ganger kjenner på?

Nemlig den stikkende følelsen av å ane hvor mange ganger jeg selv kunne gått mot strømmen, og sagt ifra. Og ikke minst den innsikten som min reflekterte forlovede har gitt meg om hvor verdifull nettopp min motstemme kunne ha vært. Som den privilegerte representanten for majoriteten.

Det hadde både kostet meg mindre, og sannsynligvis også hatt større effekt når det gjelder å vise majoritetsmedlemmer med dårlig menneskesyn at det ikke er ok. Faktisk veldig langt fra ok. Og kanskje var det nettopp den illusjonen om min egen fargeblindhet som var noe av årsaken til at jeg aldri hadde tatt ordentlig stilling til all den hverdagsrasismen som helt åpenbart foregår rundt omkring i samfunnet, gjerne på diskré og subtile måter.

For la oss være ærlige, det skal mye blindhet til for å ikke få det med seg.

Det holder ikke å selv avstå fra å utøve rasisme, eller ha en melaninrik omgangskrets. Stillhet blir det samme som aksept. Og på den måten får holdninger og atferd som ikke bare er skadelige for så mange enkeltmennesker, men også ødeleggende for tilliten og limet i samfunnet vårt, rom til å sakte bre seg utover.

Men nå skal jeg fortelle min elskede forlovede at jeg er klar for å åpne øynene for alt det verden har å vise av farger, og invitere til det ubehaget som oppstår når en hvit mann som pusher femti sier tydelig ifra. Det har kommet en ny mann på laget. En som er klar for å gå fra å være en fargeblind ikke-rasist til å bli en årvåken anti-rasist.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen

Mer fra: Debatt