Vis meg din oppdragelse og jeg skal vise deg ditt samfunn

Dette debattinnlegget har blitt endret etter publisering. Innlegget ble publisert for første gang i 2021.

Den største mentale forskjellen mellom barn og voksne, er barns begrensede evner til å oppfatte nyanser. Det er alt eller ingenting, alltid og aldri. «Jeg får aldri lov til noen ting!». «Du skal alltid ødelegge!». «Jeg elsker/hater deg mamma/pappa!».

Med alderen skal dette «alt eller ingenting»-synet på livet gå over til noe mer nyansert, men barnet i oss blir aldri helt borte. Vi kan fortsatt kjenne oss ekstremt opprørte, irriterte og rasende på innsiden, men de fleste lærer seg å regulere følelsene sine.

Med alderen klarer vi å stoppe oss selv fra å kaste oss på gulvet midt på et kjøpesenter og hylgrine fordi vennene dine ikke vil bli med inn på favoritt-sportsbutikken. Skuffelsen over at samboeren har kjøpt feil ost uttrykkes med et lite sukk i stedet for å hive tallerkenen i veggen i raseri.

[ – Når elever begynner å slå læreren, har vi ingen rykkehjelp tilgjengelig ]

Det å klare å regulere følelsene sine er noe som kommer med alderen, akkurat som evnen til å gå og snakke. Barn skal ikke straffes for det de naturlig ikke kan ennå. Vi lever i en tid der vi har nasjonale og internasjonale lover som gir barn rett til omsorg, kjærlighet og respekt. Men disse rettighetene har fått en noe merkelig form i vestlige land.

[ – Jeg filmet Giske som kjørte rundt med en rødmalt campingvogn og var blitt en del av hans narrativ ]

På et eller annet tidspunkt har respekt for barn bikket over til å bety en likestilling mellom barn og voksne og det er bekymringsverdig. I Norge er det nesten så vi tar et barns fortvilelse av å ha fått med seg feil kosedyr til barnehagen, like alvorlig som en voksens fortvilelse av å ha mistet jobben sin og ikke lenger være i stand til å forsørge familien.

Det ligger noe ubehagelig bak makten barn blir tilegnet i vårt samfunn. Som alle andre tidligere former for oppdragelse, er det er godt ment, men det er ikke hensiktsmessig. Makt innebærer ansvar, og barn skal ikke ha ansvar.

Når barn får makt i form av at deres umodne og unyanserte følelser blir ansett som like legitime og alvorlige som følelsene til voksne, betyr det at vi er tilbake til 1800-tallet. Da ble barn ansett som små voksne og det var forventet at de forstod verden på akkurat samme måte som voksne.

Men barn vet såpass lite om verden, at de må se til de voksne for å lære om den.

[ Jeg foreslår at NAV overtar ansvaret for å administrere og håndheve disse svært sjenerøse ordningene ]

Voksne skal anerkjenne barns følelser og syn på verden, men de skal ikke legitimere dem. At barn føler at noe er urettferdig, feil eller ugreit er ikke objektivt faktum. At et barn føler at verden går under fordi mamma kom for å hente i barnehagen og ikke pappa, betyr ikke at vi må blåse i krigshornet og sette alle i beredskap. Barnet skal kunne orientere seg etter de voksne, det skal kunne se på mamma at hun forstår at dette er kjipt, men ikke verdens undergang.

I stedet opplever mange barn at de voksne synes at deres følelser er så dramatiske, alvorlige og uhåndterbare at det er grunn til å slå alarm. Da er det ikke rart at vi får flere og flere ungdommer og unge voksne som sliter med psykiske plager og begynner med selvdiagnostisering.

Det er som om de voksne, i et forsøk på å gi barna makt, har fraskrevet seg ansvaret for å lede veien.

I stedet for å gå frem som et godt eksempel, har de voksne begynt å snu seg mot barna og spørre dem om veien. I stedet for å stå i barnas uregulerte følelser og vente til stormen har rast fra seg, setter foreldre seg i huk og forsøker med rolig stemme å snakke barnet til fornuft, en fornuft et barn ikke har kapasitet til å forstå.

De voksne viser ikke barna hvordan man regulerer følelsene sine, de forklarer dem hvordan det gjøres. Som om noen, noen gang, har lært noe praktisk av å få lest opp en bruksanvisning.

I større og større grad tar teoretisk kunnskap over praktisk kunnskap. Barn vokser opp med å bli snakket til, lest til og vist informative programmer om følelser og psykisk helse, blottet for erfaring gjennom de voksne. De vokser opp med voksne som sier at man skal være greie mot hverandre, samtidig som de hører foreldrene gjøre narr av naboens nye kjæreste over middagsbordet.

Flere og flere, med smarttelefonen og sosiale medier til hjelp, har nærmest utømmelig teoretisk kunnskap om hvordan håndtere livet, samtidig som de knekker så fort de opplever et snev av reell motgang.

Dagens unge er intelligente, men de tåler ingenting, fordi de aldri har blitt vist hvordan man tåler noe, de har bare blitt fortalt hvordan det gjøres med ord. Samtidig har ethvert uttrykk for følelser de har vist, blitt håndtert med det største alvor. Da er det ikke rart at de unge konstant «kjenner etter» og leter etter diagnoser for å forklare alle former for ubehagelige og negative følelser de kommer borti.

Nå har «alle» angst, depresjon, ADHD og bipolar lidelse.

[ Erlend Loe så henne og tenkte: Deg skal jeg være sammen med (+) ]

På et vis synes jeg mer synd på dagens unge enn tidligere generasjoner, som ble slått og kjeftet på av sine foreldre. I det minste kunne de mishandlede barna i senere tid oppsøke hjelp og vite nøyaktig hva foreldrene deres hadde gjort mot dem.

Men hvordan skal dagens barn finne ord for hva deres foreldre gjør mot dem? Hvordan skal de klare å finne ut av at deres foreldre har påtvunget dem et alvor og et ansvar de selv ikke har villet hanskes med?

Overbeskyttelsen og overfølsomheten som barn har blitt oppdratt med de siste årene har blitt til et kulturelt budskap i vår del av verden: ta følelsene dine på alvor, du er viktig, dine følelser og tanker betyr like mye som alle andres. Aldri tål noe, det finnes alltid en umiddelbar løsning til alt. Det er nulltoleranse for negativitet, mobbing, erting, kjærlighetssorg eller generell misnøye.

Alt er like alvorlig, hele tiden.

Da er det ikke rart vi ikke lenger klarer å skille stemmene som skriker ut om diskriminering, vold og forfølgelse fra de som sutrer over småting. Nå føler alle seg utsatt for heksejakt og brutalitet og det finnes ikke lenger nyanser mellom alvor, småkjipe hendelser og banalitet.

Det er heller ikke rart at det har vokst frem en kanselleringskultur der det ikke er rom for nyanser, tilgivelse og muligheten til å starte på nytt. Vi lever i et barns verden, der det er alt eller ingenting, alle eller ingen, alltid og aldri og der vi venter på at noen andre skal ta ansvar og ordne opp.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen