Det hadde vært ille om virkeligheten så ut slik Trude Helén Hole beskriver den, I et bredt anlagt innlegg i Dagsavisen 9. november.
Det gjør den heldigvis ikke.
Hole gir uttrykk for sterke meninger om kunstavgiften, og om organisasjonene Billedkunst Opphavsrett i Norge SA (BONO) og Bildende Kunstneres Hjelpefond (BKH). Innlegget bærer preg av grunnleggende feil, og hadde vært tjent med en enkel faktasjekk av påstandene som fremsettes før de ble satt på trykk. Vi vil gjerne bidra til oppklaring.
Kunstavgiften er en fellesbetegnelse for den individuelle følgeretten, forvaltet av BONO, og den kollektive avgiftsordningen forvaltet av BKH.
:quality(70)/cloudfront-eu-central-1.images.arcpublishing.com/mentormedier/6DEC23NM2JFWRF36ERXD5L6OU4.jpg)
BONO er den norske opphavsrettsorganisasjonen for de som skaper visuelle verk – etablert av kunstnerne, for kunstnerne og for de som bruker kunst. BONO krever inn opphavsrettslige vederlag som utbetales til kunstneren hvis verk blir brukt.
BONO opptrer på vegne av de kunstnerne og rettighetshaverne den representerer. Det betales ikke noen medlemskontingent, kort og godt fordi BONO kun finansieres av administrativt fradrag på vederlagene som innkreves. BONO er godkjent av Kulturdepartementet til i enkelte sammenhenger å innkreve vederlag også på vegne av kunstnere som ikke er medlemmer.
Dette gjelder for eksempel for den såkalte følgeretten.
Følgeretten er en del av den lovfestede opphavsretten og gir kunstnerne rett til vederlag når deres originalverk blir videresolgt, f.eks. av en kunsthandler, et galleri eller et auksjonshus. Følgeretten sikrer at kunstnerne får ta del i sine verks verdiøkning i kunstmarkedet. BONO krever inn følgerettsvederlaget og fordeler det til den kunstner som har fått sitt verk solgt, uavhengig av om kunstneren er medlem i BONO eller ei.
Følgerettsvederlag er ikke stipend og BONO har ikke noe med stipend å gjøre. Dersom Trude Helén Holes kunstverk blir videresolgt til priser over minstegrensen som Kulturdepartementet har fastsatt, vil hun motta følgerettsvederlag fra BONO – akkurat som alle andre kunstnere som har rett til vederlag når deres verk blir videresolgt.
Bildende Kunstneres Hjelpefond (BKH) er opprettet av Stortinget for å forvalte kunstavgiftsmidlene. Kunstavgift på 5 % er hjemlet i en egen lov, og omfatter all offentlig omsetning av kunstverk med salgspris over kr 2000. Kunstavgift kreves inn av BKH og fordeles tilbake til kunstnerne i form av stipend, tilskuddsordninger og kunstpriser.
Kunstavgiften er ikke finansiert av kunstnerne. Kunstavgift betales av kjøper – ikke av selger.
En kunstner (eller andre) som selger kunst blir dermed verken fattigere eller rikere av at kunstavgift legges på omsetningen. For de aller fleste kunstkjøpere er et tillegg på 5 % helt uproblematisk, særlig når de blir opplyst om at avgiftsmidlene ikke går til statskassa, men direkte tilbake til kunstnerne som bidrag til ny kunstproduksjon. For en kunstner kan et utstillingstilskudd, stipend eller kunstpris fra avgiftsmidlene imidlertid være helt avgjørende. For en kunststudent kan et masterstipend fra BKH være det som skal til for å våge å satse videre. Over 60 % av BKHs tilskudd er forbeholdt kunstnere med særlig svak økonomi. I beste fall bidrar midlene fra kunstavgiften til at mange kunstnere holdes utenfor fattigdom.
[ Hva er stygt og fint av kunst som henger på offentlige bygninger? ]
Veiledningen «kunstavgift for kunstnere» er en tilrettelagt tolkning av lovens grunnleggende bestemmelser når kunstnere opptrer i rollen som selger av egen kunst. Kunstavgift skal legges til all omsetning av kunst når omsetningen er, eller skal sidestilles med, offentlig omsetning. En omsetning er ifølge rettspraksis å anse som «offentlig» når selger tilbyr varen til allmennheten slik at den i prinsippet er tilgjengelig for alle – som for eksempel gjennom promotering i sosiale medier eller på andre offentlige plattformer.
De fleste kunstnere innen det visuelle feltet er «fattige», i den forstand at de er blant yrkesutøverne i Norge som har aller lavest inntekt fra eget virke. Det vil derfor ha positiv innvirkning på kunstnerøkonomien som sådan at det eksisterer lovfestet rett til tilskudd og vederlag som ikke er avhengig av statlig finansiering og skiftende regjeringers prioriteringer og kunstsyn, men som genereres og finansieres direkte fra bruk og omsetning av kunstverkene. Vår erfaring er også at de aller fleste kunstnere, både fattige og ikke-fullt-så-fattige, ser positivt på muligheten til å ta del i verdiskapningen som skjer i kunstmarkedet, gjennom både individuelle og kollektive ordninger.
Det er bra at kunstnere engasjerer seg i kunstnerøkonomi, vederlagsordninger og finansieringen av ny kunstproduksjon i Norge. Debatt om fordeling av både kollektive og individuelle vederlag og andre ikke-statlige midler er viktig og legitimt. Som med alle andre debatter er det en fordel om også denne foregår på et mest mulig faktabasert og saklig grunnlag.