Alt lå til rette for at opposisjonen kunne kutte ned på avstanden til regjeringspartiet LDP (Liberal Democratic Party) ved valget til Underhuset nylig. Etter å ha stampet i motbakke det siste året, var det ventet at LDP måtte tåle en viss tilbakegang.
Før valget uttalte statsminister Fumio Kishida at målet var å kapre alminnelig flertall sammen med koalisjonspartner Komeito. Med andre ord å sikre seg 233 av totalt 465 seter. Når man vet at de to partiene til sammen holdt 304 seter før valget, var dette en svært beskjeden tilnærming.
Statsminister Kishida – med under en måned i sjefsembetet – hadde flere grunner til uttale seg såpass ydmykt.
[ Håper etternølerne kommer med sterkere klimamål i siste liten ]
Hvis velgerne skulle bruke stemmene sine til å felle dom over politikken som har vært ført siden sist valg – for ikke å si de siste ni år med såkalte abenomics – hadde meningsmålinger klart vist at den nyutnevnte Kishida-regjeringen ville ha svak støtte hvis de hadde til hensikt å videreføre politikken til tidligere statsminister Abe og hans etterfølger Suga.
Statsminister Kishida var derfor tvunget til å love velgerne en annen politikk enn sine forgjengere. Og, siden velgerne ikke kunne evaluere den nyutnevnte regjeringen ut fra hva den har oppnådd, kunne de velge å tro på hans løfte om hjelp til folk som har det vanskelig økonomisk – eller la være.
Nytt ved dette valget var at den tradisjonelt fragmenterte opposisjonen inngikk et samarbeid, ved å danne en valgallianse. Med det største opposisjonspartiet Rikken i spissen, var fem partier enige om å forene sine krefter.
Spesielt gjaldt dette i 289 enkeltmannskretser (de 465 representantene i Underhuset velges fra 289 enkeltmannskretser og 176 flermannskretser). Ved å enes om én felles kandidat i enkeltmannskretsene, i stedet for at partienes kandidater skulle kjempe mot hverandre som hittil, ventet de å ha større mulighet til å danke ut kandidater fra regjeringspartiene.
Hovedbudskapet var økonomiske tiltak til gagn for «folk flest».
[ Muligens har vi fått en regjering som er like lite polariserende som reker ]
Det skulle vise seg å være et problem at Kommunistpartiet inngikk i denne valgalliansen. I kontrast til Rikken, som ønsker å opprettholde en sterk allianse med USA – inkludert amerikanske baser i Japan – vil Kommunistpartiet avslutte ethvert sikkerhetspolitisk samarbeid med USA.
Naturlig nok grep LDP fatt i dette punktet, og avviste en slik union som uansvarlig og farlig for Japan. At den største organisasjonen for fagforeninger i Japan (Rengo), som Rikken har vært avhengig av støtte fra, uttalte seg skeptisk til ethvert samarbeid med Kommunistpartiet, bidro heller ikke til å øke entusiasmen rundt alliansen.
Når vi kjenner valgresultatet, hvor LDP og koalisjonspartner Komeito sikret seg henholdsvis 261 og 32 seter – altså et komfortabelt flertall – er det absolutt grunnlag for å hevde at valgalliansens strategi var en fiasko. Mens Rikken mistet 13 av sine 109 seter og sto igjen med 96, mistet Kommmunistpartiet 2 seter og sto igjen med 10. Alliansens talsmenn vil likevel hevde at samarbeidet ga visse resultater; som at deres felles kandidat nedkjempet LDPs kandidat i flere enmannskretser. Problemet var bare at ingen av de to partiene nådde opp i flermannskretsene – hvor man stemmer på partier og ikke enkeltpersoner.
Å insistere på samarbeid med Kommunistpartiet viste seg altså å ha motsatt virkning enn den ønskete. Også innad i partiet Rikken var det kritiske røster til et slikt samarbeid før valget. I dagene etter valget vokste kritikken i styrke, noe som førte til at partileder Yukio Edano måtte trekke seg.
Like avgjørende for valgresultatet var at LDP klarte å slå alliansen i sitt eget spill.
[ Denne tendensen til å kjøre over grasrota gjør det stadig vanskeligere å være glad i fotballen ]
LDP var nemlig raskt oppe på motstanderens banehalvdel og gjorde deres poenger til sine egne – en velbrukt taktikk for å ta brodden av en plagsom opposisjon. I valget mellom å tro på LDPs løfter om en bedre tid for «folk flest» eller valgalliansens løfter om det samme, valgte de stemmeberettigete å stole på Kishida.
Valget var likevel ikke rosenrødt for LDP heller. Til tross for fornyet flertall, var det flere bitre piller å svelge. Flere av partiets profiler måtte se seg slått av opposisjonens kandidater. Slaget som rammet partiet hardest, var likevel at partisekretær Akira Amari måtte gi tapt for Rikkens kandidat i enmannskretsen han stilte i. Aldri før har det skjedd at en sittende partisekretær – regnet som den mest innflytelsesrike politiker etter statsministeren – ble vraket.
Amari, som har bekledd en rekke ministerposter under de tidligere statsministrene Aso og Abe – og som regnes som en nær alliert av disse – ble valgt til partisekretær av Kishida. Innad i partiet ble det satt spørsmålstegn ved denne avgjørelsen. I 2016 ble Amari nemlig anklaget for økonomisk korrupsjon, og selv om han aldri ble dømt for dette, fryktet flere at saken ville dukke opp på nytt og dermed skade partiet.
Samtidig ble det påpekt at det var inkonsekvent av Kishida å innsette en politiker av den gamle skolen i partiets fremste posisjon – prototypen på folk han selv hadde nevnt måtte tøyles i partiet. Her kan vi bare ane innflytelsen til partisluggerne Aso og Abe. Det hører med til historien at Amari trakk seg fra posisjonen som partisekretær.
Det kan bli lenge til opposisjonen – primært ved partiet Rikken – reelt kan utfordre LDP.
[ Klimatoppmøtet mot siste dag: Håper Kina-USA-plan gir et dytt ]
Denne gangen mislyktes de, og hvor fort de kan reise seg og bli det politiske korrektivet som det japanske demokratiet trenger, er uvisst. Samtidig gjenstår det å se hvorvidt og hvordan statsminister Kishida vil oppfylle sine løfter til «folk flest».
Så langt har han blitt oppfattet som oppriktig og troverdig når han har lovet generell lønnsheving, kontantutbetalinger til barnefamilier og økonomisk hjelp til arbeidsledige og studenter. Konkretisering av hvordan dette skal sikres og fastsetting av beløp, er fremdeles i det uvisse.
Lykkes Kishida i å få dette på plass, er mulighetene for at hans neste mål – å beholde flertallet ved valget til Overhuset neste sommer – vil være innenfor rekkevidde.
