Vi har fått en arbeids- og sosialminister som ikke vil finne seg i sabotering av arbeidstakeres organisasjonsrett og andre rettigheter i arbeidslivet. Det skal hun ha mye dose ros for. NITO erfarer at dette signalet er viktig og nødvendig.
Hun har mye å ta tak i og forventingene er store.
:quality(70)/cloudfront-eu-central-1.images.arcpublishing.com/mentormedier/SOWMHPK73NFMNAQTZCUYT26YQU.JPG)
[ Økende vold i Osloskolen: Spytting, kloring, biting, spark, slag og trusler ]
Tegnene har vært der lenge. Innleiereglene har ført til at mange arbeidere lever som omstreifende løsarbeidere. De er sjelden interessert i kamp for sine rettigheter. De hyres gjennom store utleieselskaper med like store kontaktnettverk. De har hørt ryktene om «svartelisten», der bråkmakerne som er uaktuelle for oppdrag havner.
Tausheten deres må ikke tas til inntekt for at innleiereglene fungerer.
Og vi har reglene om midlertidige ansettelser. NITO snakker stadig med medlemmer som ikke opplever regelverket som en inngangsbillett til arbeidslivet. Tvert om føler de seg som innleid arbeidskraft. De har kanskje løpt etter gulroten – fast ansettelse når man sammenhengende har stått i en stilling i tre år, for så å bli overflødige grunnet akutt (midlertidig) mangel på arbeidsoppgaver noen uker før kravet var oppfylt. Da nullstilles treårsfristen.
Men arbeidsgiverne liker ordningen.
[ – Nå skulle det være vanlige folk sin tur, men studentene står utenfor ]
Den holder ansatte på tå hev i påvente av at en 100 prosent fast stilling skulle bli ledig. De ser det ikke som sitt ansvar at unge arbeidere flakker rundt mellom arbeidsgivere uten mulighet til å planlegge sine liv langsiktig, for eksempel ved å ta opp boliglån.
NITO ser på alle de utenlandske eierskapene i norske bedrifter som den største trusselen mot det norske arbeidslivet. Disse er først og fremt opptatt av å få avkastning på investeringen de har gjort i en norsk bedrift. Trepartssamarbeidet og arbeidsmiljøloven kjenner de kun gjennom sine norske advokatforbindelser.
For et år siden var vi vitne til at en klassisk norsk industribedrift, eid av et utenlandsk holdingselskap, sa opp alle ansatte på under en uke. Dette skjedde uten at det ble produsert et eneste skriftlig dokument utover sluttavtalene som ble inngått med de ansatte. Prosessen gikk så raskt at det knapt var tid for de ansatte til å involvere sine fagforeninger. Sluttavtalen ble sendt over en torsdags kveld, og hadde frist for signering i løpet av påfølgende arbeidsdag.
Vår erfaring er at mange utenlandske eiere foretrekker selskapsrett fremfor arbeidsrett.
En bedriftsavdeling kan organiseres som et eget aksjeselskap. De ansatte i avdelingen «Storkunde» vil ikke tenke over at avdelingen «Småkunde», den hyggelige gjengen som sitter vegg i vegg med dem, tilhører et annet selskap. Det skjønner de først når de mister jobben i «Storkunde-avdelingen» samtidig som «Småkunde- avdelingen» søker etter selgere med storkunde-erfaring på Finn.no.
Kritiske spørsmål møtes med hevede øyebryn fra leder.
[ Elon Musk vil lage menneske-robot som gjør enkelt, kjedelig og farlig arbeid ]
«Du mener vel ikke at du har krav på en ledig stilling i et annet selskap enn det du er ansatt i?» Går de ansatte rettens vei for å få beholde jobben, kan man slå «Storkunde-avdelingen» konkurs og tilby “top performers” jobb i «Småkunde-avdelingen».
Vi er godt vant i Norge. Mange tar det som en selvfølge at de har rettigheter. Men det er risikabelt. Derfor trenger vi flere på begge sider av bordet som organiserer seg, både arbeidsgivere og arbeidstakere. Og vi trenger flere politikere som Tajik som er tydelig i sin kommunikasjon om hvordan vi fortsatt skal ha et godt og trygt arbeidsliv i Norge.