Mind the gap, se opp for gapet! Dette utrykket fra tuben i London, passer godt til klimakrisen og til klimatoppmøtet. Det er et alvorlig gap mellom løfter nasjonene har gitt til FN og de faktiske utslippskuttene i verden. Selv etter 26 toppmøter, styrer vi mot en tre grader varmere klode. Det er derfor avgjørende at dette 26. klimatoppmøtet i Glasgow sikrer forpliktende avtaler som gir reelle utslippskutt.
Det er på høy tid at verdens land blir enige om strenge retningslinjer for rapportering og regelverk som sikrer at kvotehandelen faktisk reduserer utslippene.
Det er nå tydeligere enn noen gang at Klimakonvensjonen og Parisavtalen ikke har hatt de nødvendige virkemidlene til å kutte raske, faktiske utslippskutt. Aldri har det vært mer CO2 i atmosfæren og aldri har faren for at kloden skal bli ulevelig, vært større.
[ Blir dragkamp i Glasgow: Verden må ruste seg for klimaendringene ]
For å øke tilliten mellom land, så må også de rike landene kutte det de har lovet.
Parisavtalen ga mange håp om at verden skulle klare å kutte klimagassene ved at medlemslandene forpliktet seg til å sette mål for egne utslippskutt. Dessverre så viser FNs synteserapport at med medlemslandenes innmeldte mål for utslippskutt, så vil klimagassutslippene øke med 16 prosent innen 2030.
I tillegg så er det langt ifra sikkert at landene vil klare å kutte utslippene som de har meldt inn. Dermed kan vi kanskje si at Parisavtalen så langt ikke har klart å innfri ambisjonene om å sikre 1,5- gradersmålet.
ForUM-fellesskapet har forberedt seg lenge til dette toppmøtet i Glasgow. I posisjonsnotatet vårt fremhever vi viktigheten av klimafinansiering for at verden samlet sett skal kutte nok klimagassutslipp. I både klimakonvensjonen og Parisavtalen står det at i-landene skal gi støtte til klimafinansiering, slik at de som benevnes som u-landene, skal kunne omstille og tilpasse seg klimaendringene.
Nøkkelen for å komme videre i det globale klimaarbeidet er å skape tillit til at fattigere land faktisk vil få tilgang til bærekraftig klimafinansiering. Et førende prinsipp for klimafinansiering er at ulike land har forskjellig ansvar for klimakrisen og ulik kapasitet til å løse den.
Regjeringen har nå lansert at de gradvis vil øke støtten til klimafinansiering fra dagens nivå til 14 milliarder i 2026. Dette er bedre enn ingen økning, men når ikke opp til Norges rettferdige andel som er på 65 milliarder kroner årlig slik det ble utredet i rapporten Norway’s Fair Share of meeting the Paris Agreement. Summen er beregnet ut ifra vårt historiske utslipp og Norges gode økonomi.
For å øke tilliten mellom land, så må også de rike landene kutte det de har lovet. Norge skulle for eksempel kutte 30 % av sine utslipp til 2020, mens utslippene hadde økt med 3,4 prosent i 2018. I 2020 var status for utslippskutt 3,9 prosent i forhold til 1990-nivå.
Vi kan ikke reise til Glasgow og be andre om å øke ambisjonene hvis vi ikke tar tyren ved hornene selv. Et grep som kunne bidratt til å gi det globale klimaarbeidet en ny giv, er om Norge flagger en klimarealistisk oljepolitikk i Glasgow.
[ Lars Haltbrekken: – Vi er nødt til å støvsuge hele Norge for klimautslipp ]
Ulike land har forskjellig ansvar for klimakrisen og ulik kapasitet til å løse den.
Mange land har som Norge subsidiert fossil energi gjennom pandemipakkene, og planene og investeringene i fossil energi legger nå opp til økt produksjon av fossile brensler i årene fremover. Dette er en alvorlig trussel mot klimaarbeidet. Tiden for subsidiering av oljevirksomheten må være over, og det bør være Norges holdning inn mot COP26.
Vi håper den nye regjeringens mål om å begrense global oppvarming til 1,5 grader er mer enn bare tomme ord – og at de er klare for å jobbe for tilstrekkelige utslippskutt både i FN og hjemme. I så fall vil den nye regjeringen skrive historie. Inntil det: Mind the gap!