Tirsdag 26. oktober møtes Finland, Norge, Russland og Sverige i Tromsø til møte i Barentsrådet. Er det fremdeles mulig å skape tillit og dynamikk over grensene på regionalt plan, slik barentssamarbeidet tar sikte på?
De storpolitiske rammene har jo endret seg ganske mye de siste ti–tolv årene.
«Russland er et annet sted», minte en norsk kjenner av den store naboen i øst oss om i 1990. Påminnelsen var på sin plass. På den tiden var det mange som tenkte at bare russerne ble kvitt kommunistdiktaturet, så ville de bli nesten som oss. Årene har gått. På viktige områder lever nordmenn og russere riktignok nå likt. For å nevne noe: Vi reiser, vi har digital kompetanse og vi henter informasjon fra nettet.
Likevel trer noen viktige forskjeller tydelig frem.
Siden årtusenskiftet har Norge og Russland gått motsatt vei på viktige områder. Mens Norge snakker desentralisering, har Russland blitt vesentlig mer sentralstyrt. Der Norge for alvor har satt kjønn og seksuelle minoriteter på dagsorden, har Russland erklært seg som «et konservativt fyrtårn» i familiepolitikken.
I Norge er det god tone å være kritisk reflektert om egen nasjons fortreffelighet. I det offisielle Russland gjelder det motsatte. Mens Norge er en ivrig deltaker i det euro-atlantiske – og særlig det atlantiske – fellesskapet, ser Russland nettopp dette fellesskapet som en geopolitisk utfordrer.
Likevel samarbeider Norge og Russland godt og pragmatisk der det er felles interesser, som innen fiskeriforvaltning og redningstjenester til sjøs. Samarbeid på slike områder er nyttig for begge parter. Hva så med samarbeid på mykere områder? Vi tenker da på den delen av barentssamarbeidet som tar sikte på tillitsskapende folk-til-folk-samarbeid mellom Norge og Russland.
Det dreier seg om Barentssekretariatets prosjektstøtteordning.
[ Hurdalsplattformen skuffer miljøbevegelsen Hurdalsplattformen skuffer miljøbevegelsen ]
Den er finansiert av Utenriksdepartementet og omfatter de russiske og norske områdene som inngår i Barentsregionen. I Norge er dette Troms-Finmark og Nordland. De tematiske områdene som dekkes av programmet er kultur og idrett, næring og entreprenørskap, media og informasjon, urfolk, barn og unge. Bare norske søkere godtas, men de må ha russiske partnere. Blant de som har prosjekter under ordningen, er det et bredt utvalg institusjoner og organisasjoner fra offentlig og privat sektor samt fra sivilsamfunnet på begge sider av grensa.
Vi har studert dette samarbeidet ved to ulike anledninger, i 2008 og 2020. Det betyr at vi kan sammenligne samarbeidet før og etter to viktige endringer i russisk politikk: Tilstramningene etter at Vladimir Putin tok over som president for tredje gang i 2012 og annekteringen av Krim-halvøya i 2014. Begge endringene kunne tenkes å utfordre ideen om regionalt forankret samarbeid over den norsk-russiske grensen.
I strid med hva vi forventet, lykkes prosjektene bedre nå enn i 2008 på sentrale områder. Flere svarer at samarbeidet er basert på åpenhet og transparens. Det har utviklet seg tettere bånd mellom prosjektpartnerne.
[ Ser vi starten på slutten for luksusforbruk som klimatiltak? ]
Prosjektene har blitt tydelig mer basert på gjensidig nytte og engasjement enn før. I 2008 var det et klart flertall som sa at kompetanseoverføringen gikk fra norsk til russisk partner. Nå er det motsatt. De norske prosjektdeltagerne blir inspirert av det høye nivået hos de russiske partnerne innen idrett og kultur. Russerne lar seg inspirere av måten vi driver frivillig arbeid rundt kulturarrangementer og tar dette med hjem.
Dette er et viktig skritt bort fra holdninger som rådet på prosjektnivå på 1990-tallet da barentssamarbeidet ble igangsatt. Den gang tenkte mange i Norge at russerne trengte bistand og veldedige ytelser. Men barentsamarbeidet er ikke basert på bistandstenkning, men at folk møtes i øyenhøyde og skaper noe sammen.
Det er man altså nærmere nå til tross for de storpolitiske komplikasjonene.
Bare én av fem svarte at storpolitikken hadde hatt negative følger for samarbeidet i deres prosjekt. Men i noen av de prosjektene vi så nærmere på, var det likevel komplikasjoner. Dette gjelder særlig prosjekter som dreier seg om urfolk og LHBT+. På den annen side svarer nå tre av ti at prosjektene deres inneholder kjønnstematikk «i stor utstrekning». Det er en fordobling fra 2008. Den konservative vendingen i russisk politikk har altså ikke slått inn på dette punktet.
Det er heller ikke sånn at det kjølige klimaet i storpolitikken har skremt folk fra å jobbe frem nye prosjekter. Antallet søknader er det samme nå som før annekteringen av Krim.
Og norske myndigheter har ufortrødent fortsatt å bevilge rundt 40 millioner kroner årlig til ordningen.
Når dette prosjektsamarbeidet lykkes så godt som det gjør, er noe av årsaken at støtteordningen gjør det mulig for folk å komme sammen og dyrke felles interesser. Dette skaper det engasjementet som gjør at kommunikasjon og tillit vokser frem. Det oppstår som bi-effekt. Skulle man ha organisert prosjekter med direkte fokus på tillitsskaping, ville nok det hele gått litt mer trådt og rekrutteringen vært skral.
Barentssekretariatet følger opp prosjektene tett, og bidrar med nyttig veiledning. Dette er også en viktig grunn til de storpolitiske komplikasjonene ikke har tatt energien ut av samarbeidet.
I Hurdalsplattformen lover regjeringen å forsterke folk–til–folk-samarbeidet gjennom Barents-samarbeidet og Barents-sekretariatet. Det er å gi et håndfast klapp på skulderen til et livskraftig samarbeid.