I forrige uke behandlet bystyret en sak om værested for rusavhengige, etter forslag fra Aina Stenersen i Frp og meg selv i Venstre. Bakgrunnen for forslaget var debatten for noen år siden da Ap, SV, MDG, Frp og Venstre var skjønt enige om at dette var en god idé.
Sakte, men sikkert falt mange av partiene fra.
[ – Rasismedebatten burde ikke bare gå på personlige anekdoter ]
Folkehelseinstituttet melder at overdosetallene i 2020 var rekordhøye, og at pandemirestriksjonene er en av faktorene som det er sannsynlig at er medvirkende årsak til overdosene. Venstre advarte mot å stenge sprøyterommet, og byrådet har fått kritikk av pasient- og brukerombudet for hvordan de har håndtert rusavhengiges situasjon under pandemien.
På Stortinget felte Arbeiderpartiet og Senterpartiet en rusreform som kunne ha reddet hundrevis av liv i året på grunn av en magefølelse. Nå er tiden for at vi skal vurdere et værested for rusavhengige kommet.
Byrådspartiene Ap, MDG og SV bygger sin motstand på en rapport fra Velferdsetaten, som igjen er basert på en Seraf-rapport fra 2011. Denne er mildt sagt utdatert. Det har skjedd mye på rusfeltet de siste 10 årene.
Innspillene fra organisasjonene som blir brukt til å vektlegge at et værested ikke bør opprettes er også noe underlig begrunnet utfra det vi blir fortalt av de som deltok. Organisasjoner og andre ble invitert på et seminar om saken. I stedet for å bli bedt om å oppgi det man mente, ble de bedt om å skrive alt man kom på av mulige argumenter for og imot.
Dermed ble det framstilt som om det var en større motstand mot forslaget enn det egentlig er.
[ Trossamfunnet er del av en voksende heksebevegelse: – Bringer magien tilbake ]
Videre begrunner byrådet sin motstand med at et slikt avgrenset uteområde for rusavhengige vil innebære et brudd med narkotikalovgivningen. Likevel blir det nå opprettet et slikt tilbud i Bergen, hvor det er flere av de samme partiene som styrer byen, uten at det har kommet protester fra staten og hvor politiet er med i arbeidet.
Resultatene fra slike væresteder andre steder i Europa, blant annet i København, er et lavere konfliktnivå, økt trygghet i byen og ikke minst økt verdiget for personene med avhengighet. Det har i mange år vært slik at rusavhengige har blitt flyttet rundt i byen, med en hovedintensjon om å «få de bort». Forslaget om værested baserer seg på det motsatte; at det skal tilbys et område hvor personer med avhengighet skal få være.
Byråden har uttalt at hun ikke vil at rusavhengige skal «gjemmes bort». Der er vi enige.
[ Da Tegnehanne delte den traumatiske opplevelsen, tok kommentarfeltet fyr. Så ringte sykehuset (+) ]
Men det er ikke en stor verdighet i å sette et skudd i Brugata. Det er ikke mye verdighet i at kjøp og salg skjer i boligområder, og at brukere ikke tør å kontakte politiet når de utsettes for vold og trusler fra langere, fordi de frykter represalier fra politiet for besittelse av narkotika.
Å derimot ha et sted, i tillegg til sprøyterommet, hvor det kan brukes rusmidler, og hvor politi og ambulanse kan tilkalles ved behov, uten redsler for represalier for narkotikabesittelse grunnet nærhet til barn og unge. Dette er ikke å gjemme noen bort.
Det er å skape trygghet og verdighet for de i rusmiljøet.
Hvis den motvillige holdningen til å tenke nytt om rusomsorgen hadde fått avgjøre utviklingen av ruspolitikken de siste tiårene hadde vi hverken hatt sprøyterom eller utdeling av brukerutstyr, og tallene på dødsfall hadde vært mye høyere.
Jeg er skuffet over at man ikke tør å tenke nytt om en ruspolitikk som ikke fungerer, og heller lener seg tilbake og sier at vi får se hvordan det går andre steder. Et værested er et tiltak som gir tryggere rammer og har hatt god effekt i andre byer.
Tiltaket har opphav i og er ønsket av rusmiljøet. Det har ikke opphav hos politikere som ønsker å gjemme dem bort. Det er et ønske om verdighet og trygge rammer, hvor redselen for represalier ikke skal styre hva man varsler om.
Det er ikke en ukjent situasjon for Venstre å stå alene i ruspolitikken.
[ Nei, kvinne, staten må ta kontroll her ]
Vi stod alene de første gangene vi foreslo å dele ut brukerutstyr. Vi sto alene da vi først foreslo brukerrom. Og jeg har klare minner fra debatter hvor jeg ble skjelt ut og fortalt at jeg hadde gitt opp rusavhengige da jeg snakket om heroinassistert behandling. I alle disse sakene er tonen nå en helt annen.
Derfor er jeg ikke i tvil om at saken om værested for rusavhengige også kommer til å vinnes, med en annen tone fra partiene som i denne saken går imot. Så vi i Venstre skal gjøre det vi alltid gjør i saker om rus: Jobber på, og ser på at resten av partiene sakte, men sikkert kommer etter.