Etter drapet på Nav-kontoret i Bergen har det vært flere som har åpnet opp om hvordan det kan være å jobbe hos Nav. Historiene har vært dystre, for dette er dessverre en del av realiteten. Beskrivelser av en hverdag der verbal vold (og noen ganger fysisk vold) er ganske vanlig.
Selv har jeg opplevd den verbale delen av det.
[ Jeg har anbefalt studentene mine å jobbe for Nav. Jeg vet ikke om jeg kan gjøre det lenger ]
For å gjøre det klinkende klart: det jeg skal skrive nå, er ikke til forkleinelse for saken fra Bergen eller drapet på Grorud i 2013. Ei heller er det til forkleinelse for alvorlige hendelser av ikke-fysisk art, trygdeskandalen eller andre forbedringspotensialer og behovet for enkelte endringer.
Dette er ett tillegg, et annet narrativ jeg mener jeg ikke ser så ofte. Som trengs.
Det var en mektig dag, da jeg fikk adgangskortet. Så stolt.
Nav er en gigantisk organisasjon. Det er hjertet i velferdsstaten. Det er ikke bare en «viss type folk» som kommer på Nav. Det er alle.
Alle er en naver, for å bruke det uttrykket, en eller annen gang i livet. Nav er foreldrepenger, engangsstønad, overgangsstønad, omsorgsstønad, støtte til utdannelse, sykepenger, AAP, grunn- og hjelpestønad, sosialhjelp, tilleggsstønader, uføretrygd, alderspensjon, tiltakspenger, dagpenger, gravferdsstønad, barnetrygd, kontantstøtte og lønnstilskudd.
Nav er så ufattelig mye.
Det er utrolig mange som jobber der, med en ikke ubetydelig mengde forskjellige, viktige og omfattende faglige bakgrunner. Et mangfoldig spekter av forskjellige stillinger og roller, der alle utgjør en viktig del i symbiosen.
Den fjerde statsmakt, media, bidrar ikke på mesterlig vis å fremme de gode historiene hos Nav. For jeg vil anta, tro og håper at folk flest har en god opplevelse.
Hvorfor ser vi ikke flere av de historiene?
[ Dagsavisen mener: Tragedien understreker den ofte utakknemlige jobben Nav og de ansatte gjør ]
Som privatperson og bruker av Nav (som sagt er alle det, det kommer bare an på når, hva og hvorfor) har tilnærmet utelukkende positiv erfaring. Det verste som har skjedd meg, er lang telefonkø til kontaktsenteret. Det sier jo litt.
Jobben jeg nå har i Nav er den første jeg fikk, august 2020, etter 1,5 år på AAP. 1,5 år med mye personlig smerte, men du verden som jeg ble avklart (for å si det på navsk), i et upåklagelig AAP-forløp.
Veileder var prima, jeg bød på og medvirket til egen sak.
«Jeg kondolerer» kan folk finne på å si, når jeg forteller at jeg jobber hos Nav.
Jeg var i arbeidstrening, som fungerte formidabelt og som var en viktig del av rehabiliteringen min. Også, da jeg endelig, litt redd (fordi jeg hadde vært lenge ute av arbeidslivet), men ferdig avklart, var klar til å jobbe og ble arbeidssøker, fikk jeg til slutt jobben jeg har nå. Og det var en mektig dag, da jeg fikk adgangskortet. Så stolt. For dit hadde jeg jobbet hardt for å komme, men jeg hadde ikke gjort det alene.
Jeg elsker jobben min. Nav er flere ting, men det kan også være trygt, fint, utviklende og givende. Nav gjør ikke bare feil. Det er ikke bare vanskelig å jobbe der.
Det er brukere som er fornøyd. Mange av dem. Tenke seg til. Jeg snakker med de daglig. Jeg har vært i kontakt med flere fornøyde brukere enn det motsatte. Alt fra personen som kom skamfull inn til Nav for første gang fordi pengene ikke strakk til, som sa at solbrillene var på fordi hen gråt bak dem. «Det er greit, ha på brillene du hvis du trenger det», sa jeg. Jeg skjønner at det ikke er lett.
Da personen gikk, tok vedkommende brillene av og sa takk.
[ Da Tegnehanne delte den traumatiske opplevelsen, tok kommentarfeltet fyr. Så ringte sykehuset (+) ]
Det er de jeg skriver med daglig som takker for informasjon, takker for hjelpen, de som sier/skriver: «åh, nå skjønner jeg endelig hva det betyr, takk». Det er de som syntes tiltakene fungerer, de som føler saken sin kommer en vei. Det er de som byr på og bidrar så det monner i egen sak, som også hjelper oss å hjelpe bedre. Jeg har folk i mitt private nettverk som sender meg meldinger og sier de alltid har vært fornøyd med Nav.
Mange opplever at de får den hjelpen de trenger, på den måten din trenger, når de trenger den og det på en god måte. Det er for det meste, for min del, fint å jobbe i Nav. Jeg gleder meg til å logge på om morgenene.
«Jeg kondolerer» kan folk finne på å si, når jeg forteller at jeg jobber hos Nav.
Nav er full av gode historier, muligheter og fine opplevelser.
Eller de gangene jeg møter på bedrøvede fjes som medfølende uttrykker hvor vanskelig det må være. Takk for det, men det er ikke først og fremst vanskelig, tvert imot. Ja det er omfattende, mye å gjøre, retningslinjer, rammer og krav.
Men jeg er glad i jobben min. Og stolt av den.
[ Hanne Krogh: – Dette er din beste tid, sier vi. Det er ikke sant ]
Media: Nyanser narrativet som eksisterer om Nav. Hvis ikke blir det vanskeligere å være bruker av og ansatt i Nav. De harde, forferdelige, urettferdige og vanskelige historiene skal selvsagt bli fortalt. Imidlertid må, bør og skal det suppleres, så det monner, med de gode historiene.
Det er forståelig og lov, men likevel trist å lese om sosionomer (og andre) under utdannelse som gruer seg til en eventuell jobb i Nav. Det er ikke bare elendighet, vanskeligheter og fult av hinder. Nav er full av gode historier, muligheter og fine opplevelser, fra brukere og ansatte sitt ståsted.
Red.anm.: Artikkelforfatteren uttaler seg som privatperson.