Debatt

Sporene etter pandemien

I gjenåpningens festrus må vi ikke glemme etterdønningene av stormen.

Det er seks erfaringer vi har funnet i vår psykologiske forskning  om hverdagslivet i lockdown, skriver innleggsforfatterne.
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

På søndag markeres verdensdagen for psykisk helse. Årets tema, «livet under og etter en pandemi», retter fokuset mot utfordringene vi alle har måttet komme oss gjennom. Både hver for oss og i fellesskap – siden 12. mars 2020.

Men hvordan har vi egentlig håndtert å være i samme storm? Har alle vært i samme båt?

Når vi nå markerer verdensdagen for psykisk helse er det seks erfaringer vi har funnet i vår psykologiske forskning om hverdagslivet i lockdown som det er viktig å ha med seg videre.

Ella Marie Sandbakken, høyskolelektor i psykologi ved Bjørknes Høyskole og Sigrun Marie Moss, førsteamanuensis ved psykologisk institutt ved Universitetet i Oslo.

1. Vi har lært hvor mye vi kan få til i fellesskap.

Det å håndtere en stressende hendelse i fellesskap kan redusere usikkerhet og gi folk mer tro på at situasjonen kan løses. Som en intervjudeltaker i vår studie sa: «Jeg synes det er veldig fint at folk holder sammen og at det skaper en samholdsfølelse – at dette skal vi få til fordi vi tar vare på hverandre.»

2. Vi har lært hvordan samme situasjon kan oppleves ulikt.

Mennesker håndterer stress på forskjellige måter, og med ulike strategier. I vår forskning så vi at våre deltakere tok i bruk strategier for å få kontroll over hverdagen eller kontroll over negative følelser. Og her er vi ulike, som en deltaker understreket: «Der mannen min opplever det som mer spennende, og følger nøye med på alle endringene og ser på nyheter hele tiden, blir jeg kanskje mer sliten av denne usikkerheten.»

3. Vi har lært at kriser rammer forskjellig.

Der noen hadde jobber der man kunne forbli hjemme (noen i trange boliger, andre i romslige), måtte andre fysisk på jobb for å sørge for at samfunnets hjul fortsatte å gå rundt. Som en intervjudeltaker sa: «Nå er vi alle i samme båt, på godt og vondt. Samtidig så er vi jo ikke det, for noen av oss slipper fryktelig lettvint unna, mens helsearbeidere og sånt står i det med begge beina». Vi har også lært at «hjemme» er ulike steder for ulike mennesker. For noen er «hjemme» trygt og positivt, mens for andre er dette utrygt og negativt. En krise rammer ulikt, får fram de sosiale forskjellene, og kan også forsterke disse.

4. Vi har lært at tid er relativt.

Under lockdown fikk noen livet sitt i fortfilm, hvor tiden ikke strakk til med hjemmeskole kombinert med jobb, eller med økt arbeidspress. For andre ble livet satt på pause og alt gikk i sakte film. Der noen satte pris på en pustepause fra en hektisk hverdag, opplevde andre dette som krevende. En deltaker som hadde blitt permittert trakk fram at han savnet hverdagen sin: «Jeg hater jo egentlig rutiner, men tydeligvis så liker jeg rutiner veldig godt.»

5. Vi har lært at det sosiale kan være sårbart.

Pandemien har vist hvor mye vi kan savne hverandre og sette pris på hverandre, men også hvordan vi kan tilpasse oss. Mange tok i bruk digitale verktøy for å holde kontakt med kjente og kjære, og opplevde dette positivt. Som en deltaker som satte pris på daglige digitale morgenmøter sa: «Skulle jeg gitt hverdagen min et ansikt, så ville det jo vært kollegaene og samboeren min. Så det å få opp ansiktene deres på skjermen har faktisk vært veldig viktig.» Andre har opplevd sosial ekskludering og å kjenne på ensomhet. For eksempel trakk en av våre intervjudeltakere trakk fram å ikke ha blitt inkludert på sosiale sammenkomster på grunn av begrensninger på antall som kunne møtes.

6. Vi har lært at ikke alle opplevde endring i hverdagen.

Man kan få inntrykk av at vi alle fikk våre liv snudd på hodet den 12. mars 2020. Dette er ikke tilfellet: For noen var livet i lockdown hverdagslivet deres fra før av. Som en av deltakerne våre, som var ufør da pandemien begynte, trakk fram: «Det er litt kjipt for meg personlig det der kjempestøttende ‘stakkars alle som sitter hjemme’. Tenk på alle oss som har det som liv, og som ikke ser noe ende på det.»

Verdensdagen for psykisk helse ber oss i år om å: «Være oppmerksom. Være til stede. Følg opp». Temaet skal minne oss om sporene pandemien har satt, og at de kan sette seg dypere i noen mennesker. Dette både fordi vi alle er litt ulike hverandre, men også fordi vi har opplevd pandemien fra forskjellige livssituasjoner. De seks erfaringene vi har lært av vår forskning forteller et viktig budskap: I gjenåpningens festrus må vi ikke glemme etterdønningene av stormen, og ikke minst – at vi har rodd oss gjennom den i svært forskjellige båter.