Valgkampens mest brukte argumenter for å fortsette utvinning av olje og gass, var enten basert på en bestillingsrapport som mente det ikke vil ha klimaeffekt, eller på et foreldet argument om at vi har den reneste oljen i verden.
Begge deler er uriktig - og setter oss i økonomisk risiko.
At vi nå potensielt ser på en regjering sammensatt av SP og AP som har kjøpt disse argumentene, gjør at vi spiller risikossport med norsk økonomi om få år.
Tør vi satse på at Jonas velger de virkelige og forskningsbaserte løsningene for et veikart ut av oljealderen? Eller er vi fastkjørt i fire år med visjonstørke fra en regjering uten handlingsrom og tenner når det kommer til klimapolitikk?
[ Hege Ulstein: Er Jonas Gahr Støre en luring, eller ble han lurt? ]
Rystad Energy rapporten, et strategisk planlagt bestillingsverk fra Norsk Olje og Gass, fikk dessverre ufortjent oppmerksomhet i valgkampen. Det er ikke bare beklagelig at denne typen analyser, som ikke kommer fra et etablert forskningsmiljø og ikke er fagfellevurdert, får denne plasseringen.
Det er også et faretegn at diskusjonen så enkelt kan flyttes, at dialogen rundt løsninger strupes, og at oljelobbyen med få midler kan styre deler av mediene, og dermed norsk politikk.
Akkurat nå er det sannsynlig at AP og SP kommer i regjering – to partier som villig vil fortsette leting.
Den nylige IPCC rapporten, uttalelsen fra både generalsekretæren i FN og presidenten i EUs investeringsbank, samt alle prognosene fra IEA er tydelige; det lønner seg å begrense olje og gassproduksjon. Verdensomspennende, eksterne og overordnede stemmer til norsk politikk, er enstemmige – vi må slutte å lete, og tørre å begynne å tenke på sluttdato.
Dette er stemmer som bør legge sterkere føringer for Støre enn norskproduserte bransjerapporter. Og som bør leses som en direkte fremskriving av et ansvarsforhold; hvor vi som velutviklet, rikt oljeproduserende land besitter et særskilt ansvar.
[ – Denne regjeringen har kuttet i stønad for å gjøre folk motiverte til å jobbe ]
Det er nå generalsekretærer, økonomer, energieksperter, og verdensledere som bærer fanen – og ikke lengre kun miljøbevegelsen. Det hviler et sosialt og miljømessig ansvar på Støres skuldre, men viktigere i disse sonderingene; hviler det en forventning om samfunnsøkonomisk ansvarlighet for omstillingen av Norge AS, og den tilhørende planen for dette.
Stikk i strid med hva oljelobbyen vil ha oss til å tro, viser forskningen at det er samfunnsøkonomisk mest lønnsomt å kontrollert fase ut oljeproduksjonen for å minimere økonomisk risiko. Dette inkluderer kostnader forårsaket av klimaendringer i fremtiden.
Norske studier viser at det er mest kostnadseffektivt å kombinere nedtrappingsstategier på både tilbud og etterspørselssiden. Forskere ved NMBU finner at den optimale kombinasjon av tiltak på etterspørsel og tilbudssiden innebærer årlige kutt i norsk oljeutvinning på rundt 3 prosent kombinert med årlige innenlandske utslippsreduksjoner på ca 5 prosent. Regjeringen har så langt holdt seg til tiltak på etterspørselssiden fremfor å kombinere dette med villet reduksjon av norsk utvinning, hvilket i følge forskningen mer enn dobler kostnadene.
[ Linn Stalsberg: Miljøsaken er venstresidens sak ]
I tillegg har et samlet lag forskere fra UiO, Frischsenteret, OsloMet, NMBU og Uppsala Universitet funnet at det er: «Sannsynlig at redusert norsk eksport medfører reduserte globale utslipp, også når vi tar hensyn til at noe av den økte produksjonen i andre land har høyere utslipp fra utvinningen».
Dette leder til konklusjonen om at mest sannsynlig vil ensidige norske produksjonsreduksjoner bidra positivt og ha reell betydning for klimaet. Samordning med andre produsentland kan ifølge forskerne gjøre effekten betydelig.
Det er bare det at ingen har tatt ledertrøyen.
En gang, for det som nå er en hel stortingsperiode siden, satt flere smarte hoder rundt et bord langt mot nord, og etablerte rammene for en bærekraftig løsning for å ta oss ut av oljealderen og fossiløkonomien med stil; Lofoten-erklæringen skisserer rammene for en felles nedbygging av olje og gassindustrien.
Erklæringen oppfordrer rike, oljeproduserende land til å ta ledelse i prosessen med å begrense olje- og gassutvinning, for at verden skal kunne nå målene fra Paris-avtalen. Kun på denne måten kan rike fossilnasjoner bli etiske ledere og lede an den omstillingen vi trenger.
Nå kommer flere til, og ideen har fått ny driv fra initiativer som Beyond Oil and Gas Alliance, som flere nasjonalstater har knyttet seg til. Frankrike og Spania har også gått så langt som å sette sluttdato for oljeproduksjon, til henholdsvis 2040 og 2042. Det er bare et spørsmål om tid før gode initiativer utvikles til etiske forventinger.
Vi må redusere avhengigheten av fossilt brennstoff. Verden har allerede tilgang til mer olje, kull og gass enn vi har råd til å brenne hvis vi skal ha håp om å holde oss under togradersmålet.
Land som Norge, som har bygget rikdom fra olje- og gassindustrien, er forventet å lede an.
[ Drømmen til Jonas ble knust ]
Når vi nå vet at dette ikke kun er etisk riktig, men også samfunnsøkonomisk mest lønnsomt for norsk velstand og norsk økonomi fremstår det realitetsfjernt at morgendagens regjeringsspartier ikke tør å snakke om utfasing overhodet.
Å ta globalt lederskap for felles kontrollert utfasing vil kunne utgjøre en reell forskjell, og beskytte Norge og norsk økonomi for fremtiden. Det er på tide å virkelig skape grunnen for en bærekraftig norsk økonomi, og ta ledertrøya for omstillingen også blant andre oljeproduserende land. En økonomi som står stablet godt på flere bein - for vi har så mye mer enn olje. Enn så lenge.
