Det er gitt grønt lys for å innføre kontrollert organdonasjon etter hjerte- og åndedrettsstans (cDCD) i Norge. Det skjer etter at metoden har vært satt på vent siden 2017, og ble klart etter møtet i Beslutningsforum mandag 30. august.
«Norge endrer grensen for når folk er død nok», skrev NRK da de omtalte saken. Ordlyden ble fanget opp av NTB og dermed gjengitt i flere andre medier.
Vinklingen kan betegnes som spekulativ.
[ Det nye stortingsflertallet bør umiddelbart tette dette smutthullet ]
Det bør ikke herske noen tvil om at det norske helsevesenet vil gjøre sitt ytterste for å berge en persons liv, så lenge det er det minste håp. I tilfeller der håpet har svunnet hen, tar behandlende lege avgjørelsen om å trekke tilbake livsforlengende behandling, uavhengig av donasjonsspørsmålet.
Disse pasientene er rammet av uhelbredelige, irreversible hjerneskader, som ikke er forenlige med liv. Her er behandlingsmulighetene oppbrukt, og pasientene holdes i live ved kunstig opprettholdelse av hjertevirksomhet og åndedrett. Hos enkelte vil det være mulig å donere organer etter at pasienten er død, såframt dette er i tråd med avdødes og pårørendes vilje.
Avgjørelsen om å tillate cDCD vil i praksis bety at flere mennesker kan få et nytt liv og at liv kan reddes.
Metoden er en anerkjent, internasjonalt etablert metode for organdonasjon som er i bruk i land som Sverige, Storbritannia, Frankrike, USA, Canada, Italia og Spania. De etiske utfordringene som foreligger er grundig avklart gjennom mangeårig internasjonal praksis og tidligere utredninger, ifølge professor og transplantasjonskirurg Pål-Dag Line.
Oslo universitetssykehus estimerer at cDCD kan gi 10–20 prosent flere transplantasjoner i året. I en tid der stadig flere venter på transplantasjon, er det sårt tiltrengt. Transplantasjonslisten har økt med 100 prosent de siste ti årene. Klarsignalet er en seier for de som trenger transplantasjon, men også for de som ønsker å være organdonor etter sin død. Nå vil flere ha muligheten til det.
Organdonasjon er et tema som er avhengig av tillit i befolkningen.
[ Ap-politiker med god roman om klasse, klima, karriere og kjærlighet (+) ]
Tillit til at helsevesenet gjør alt i sin makt for å ivareta deg som pasient, hvis du kjemper for livet.
Ved å fremstille denne nyheten slik, bidrar media til å kaste et misvisende lys over donasjonsvirksomheten. En virksomhet som er strengt regulert og organisert, og der medisinsk ekspertise følger svært detaljerte prosedyrer.
Hvilken betydning kan det ha at saken blir vinklet på den måten?
Det er vanskelig å påpeke direkte koblinger mellom medienes budskap og publikums holdninger og standpunkter. Et sentralt begrep innen medievitenskap er framing – eller rammer. Begrepet brukes for å si noe om de journalistiske konstruksjonsprinsippene som blir lagt til grunn i oppbyggingen og fremstillingen av en sak. Rammer er en konstant del av nyhetsbildet, og påvirker hvordan de omtalte temaene fortolkes av mottakeren.
Skal vi tro kommentarfeltene på Facebook, er det flere som har begynt å tvile og sågar endret sitt standpunkt til organdonasjon på bakgrunn av fremstillingen.
Dette har kommet til uttrykk ved at mange har slettet donorkortet sitt, paradoksalt nok omtalt av de samme journalistene som har gitt et sterkt bidrag for at nettopp det skal skje.
Kunne det vært unngått dersom godkjenningen av cDCD ble fremstilt på en mer nyansert, mindre ladet måte?
[ Det skal bli en sann glede å se disse inngrepene erklæres døde og maktesløse ]
Ved omtale av sårbare temaer som organdonasjon, har de store mediene et særlig ansvar i å formidle sakskomplekset på en balansert måte som gjør informasjonen forståelig for så mange som mulig. På veien dit, må journalisten gjøre aktive valg knyttet til hvordan tilgjengelig informasjon skal vektlegges og fremstilles.
Det er korrekt at metoden har vært gjenstand for mye diskusjon gjennom flere år. Men er det formålstjenlig for donorsaken å velge det som en hovedramme rundt denne nyheten? Eller hadde det vært mer konstruktivt å velge en tilnærming som i større grad fremhever at cDCD faktisk er en velutprøvd, trygg form for organdonasjon?
De fleste dødsfall ved norske sykehus stadfestes ved hjerte- og åndedrettsstans, så dette er ikke en ny dødsdefinisjon i lovverket.
En alternativ inngang til saken kunne vært følgende:
Beslutningsforum har gitt klarsignal for å innføre cDCD, etter flere år med grundige etiske, medisinske og juridiske diskusjoner og utredninger. Metoden skal følge særdeles detaljerte prosedyrer, som sikrer at man tar maksimalt hensyn til forsvarlighet og grundige vurderinger i prosessen, ifølge Beslutningsforums Baard-Christan Schem, som er fagdirektør i Helse Vest.
Prosedyrene er utarbeidet av fagmiljøet for organdonasjon og transplantasjon ved Oslo universitetssykehus. Som følge av de siste års utredninger, har prosedyrene blitt ytterligere styrket for å ivareta pasienten i livets siste fase.