Debatt

Vi har et matproblem

Det er ingen tvil om at vi trenger et radikalt nytt matsystem.

Med bærekraftige produksjonsmetoder kan land- og havbruk spille på lag med miljøet, i stedet for å ødelegge det, skriver innleggsforfatterne.
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Dagens matsystem viser at noe er strukturelt galt i verden. 811 millioner mennesker lever i sult, og hele én av fire har ikke tilgang på nok sikker og næringsrik mat. Samtidig kastes store mengder mat, og hele to milliarder lider av overvekt og fedme.

Dette er dagens realitet, og det skyldes urettferdig fordeling.

Julie Rødje - leder i Spire, og Lillian Bredal Eriksen - seniorrådgiver i Forum for utvikling og miljø.

Småbøndene og kystfiskerne får stadig dårligere betalt og vanskelige arbeidsforhold, mens storselskapene får økt makt og innflytelse. Samtidig utarmes jorda, klimagasser fører til global oppvarming og intensiv drift ødelegger naturmangfoldet.

Det produseres mer enn nok mat til å brødfø verdens befolkning.

Med bærekraftige produksjonsmetoder kan land- og havbruk spille på lag med miljøet, i stedet for å ødelegge det. Norge har i lang tid understreket vårt ansvar for å få bukt med sulten i verden og sikre miljøet. En ny regjering må gå fra ord til handling og snarest vise at de både er opptatt av miljø, rettferdig fordeling og bønders rettigheter.

Det er to år siden FN lanserte at de skulle arrangere et toppmøte om matsystemer. Møtet holdes torsdag og fredag, men veien dit kan enklest sammenlignes med en labyrint der veien stadig endres. I kombinasjon av internt kaos rundt hvem som skal delta og hva møtet faktisk skal resultere i, samt koronapandemien og den skeive fordelinga av vaksiner globalt, blir toppmøtet redusert til kun én dag og heldigitalt.

Forventningene til møtet har stadig minsket.

I juli ble formøtet, den såkalte pre-summiten, arrangert. Også denne var heldigital. Kritikken haglet fra flere kanter.

Det globale sivilsamfunnet med urfolksorganisasjoner i spissen påpekte den svært svake involveringa av menneskerettigheter i prosessen, og hvordan storselskapenes egeninteresser og profitt settes foran retten til mat og et sunt miljø.

Urfolk, ungdom, kvinner og småprodusenter må i sentrum.

Selv stemmer internt i FN måtte anerkjenne at det trengs mye større strukturelle endringer i maktbalansen dersom det skal være mulig å skape et rettferdig og bærekraftig globalt matsystem.

Møtet på torsdag bør i realiteten ikke kalles et toppmøte, og hvert fall ikke «folkets toppmøte» som FN selv har forsøkt å fremstille det som. I stedet ser det ut til å bli en konferanse der statsledere får noen minutters taletid til å si vakre ord om kampen mot sult, og der enkeltmennesker i FN-systemet får vist ansikt.

Forhandlinger om hvordan styrke småbønders arbeidsvilkår og posisjon i møte med storselskapene, urfolks rett til land, og hvordan rike stater skal bidra med sin rettmessige andel til finansiering for å sikre nok mat, blir det verken tid eller mulighet for å diskutere.

Det er ingen tvil om at vi trenger et radikalt nytt matsystem – globalt og nasjonalt, for vår trygghet, helse, framtid og miljø. For at dette skulle skje må urfolk, ungdom, kvinner og småprodusentene i sentrum.

Makta må tas fra de store internasjonale selskapene og det industrielle jordbruket, og gis til bærekraftig drift for småbonden og kystfiskeren. Profittmaksimering og effektivisering er ingen løsning. Levekårene og arbeidsvilkårene til bøndene må styrkes, jorda må ivaretas og mat må være en rettighet for alle.

Vi vet at småbøndene er de som rammest hardest mot klimaendringene.

Et internasjonalt toppmøte skulle være et viktig steg i den retningen, men dårlige internasjonale prosesser er ingen unnskyldning for norsk passivitet. Norge kan ta til orde for å anerkjenne kritikken og sikre de utelatte stemmene inn i oppfølgingen, og samtidig senke volumet til de kommersielle aktørene.

Videre må Norge prioritere global matsikkerhet og bærekraftige metoder politisk.

En strukturell omlegging for et bærekraftig og rettferdig matsystem må bli grunnkjernen i både miljøtiltak, bistands- og utviklingsprogram, internasjonale handelsavtaler og distrikts- og næringspolitikken. Det er nemlig nøkkelen til de fleste dører.

Til tross for en mildt sagt dårlig FN-prosess, er medlemslandene svært viktige isolert sett. Norge har gjennom sin handlingsplan for bærekraftige matsystemer «Mat, mennesker og miljø» fra 2019 allerede påpekt at dette er en viktig prioritet ikke bare i utviklingspolitikken, men også for en rekke departementer. Nå som Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV trolig blir enige om en felles regjeringsplattform, trenger de områder hvor de kan enes.

Et sterkt og helhetlig fokus på et nytt matsystem kan og bør være et slikt område.

Senterpartiet er naturligvis opptatt av småbondens rettigheter og kampen mot sult, Arbeiderpartiet vil støtte de mest marginaliserte, og SV krever et bærekraftig miljø og vil ta kampen mot økte forskjeller. Vi vet at småbøndene er de som rammest hardest mot klimaendringene, og at deres rettigheter sammen med urfolks og andre marginaliserte gruppers rettigheter må styrkes i kampen mot storselskapene.

Å øke finanseringa, sikre retten til mat, støtte lokalt sivilsamfunn, tiltak for klimatilpasninger som ser mat, klima og natur i sammenheng, samt en global rettferdig handelspolitikk er derfor en ramme som vil få stor internasjonal effekt og kunne bidra til å samle den potensielle nye regjeringa i utviklings- og utenrikspolitikken.

Skal vi ta kampen for et varmere samfunn og mot klimaendringene, må vi sikre verdens befolkning mat og på en måte som spiller på lag med miljøet. Noe annet ville vært stikk i strid med samtlige valgløfter.